torsdag 22. mars 2012

Supergruppe...Eller bare Nneka?

Ryktet skulle ha det til at Lenny Kravitz igjen skulle jobbe med Eryka Badu, men Eryka kunne ikke - så av alle ting valgte Randy Crawford å steppe inn. Sessionen begynte - etterhvert fant Kravitz ut at han måtte ha noen background vokalister, og kontaktet Neneh Cherry og Lauryn Hill - for å være med på prosjektet. Lenny kviet seg litt for å kontakte Neneh etter hennes diss av ham på låten "Byddy X" - en låt hun vissnok skrev om ham, etter at de hadde hatt en flørt. Men til Lennys store overraskelse sa de faktisk ja begge to. Neneh trengte nok et løft frem i dagslys igjen - og det samme gjorde forsåvidt også Lauryn Hill også, selvom hun trer fram i rampelyset om kort tid på egenhånd. Det var kanskje greit å tease litt - gi litt lyd fra seg før til glede for både gamle og nye fans, og da var denne anledningen her helt fantastisk.

Sessionen startet og Lenny gjorde som han kan best, styre lyden, spilte alle instrumentene - produserte - ja, alt unntatt vokalen. Denne gangen overlot han denne til Randy Crawford, og hennes superstjernekor bestående av Neneh Cherry og Lauryn Hill. Her og der trekkes de frem fra korlyset med et rapvers her, litt kor her som trekkes langt frem mixen noen steder. Et og annet hovedvokal spor får de også - men hovedsaklig skal de holde seg i bakgrunnen, som korister. Nå skulle Randy Crawfords stjerne skinne sterkest.

Etterhvert som produksjonen skred frem så merket Lenny at Crawfords stemme passet kjempefint til reggae og kom i prat med Lauryn Hills mann, Damian Marley, da han en dag var med for å se sin kone synge på sessionen. Lenny som er kjent for å jobbe med all slags genre og artister kunne ikke dy seg og spurte om Damien ville være med å produsere/overse noen av låtene, noe han selvfølgelig takket ja til - men da ville han gjerne ha med seg Bahamadia på minst en låt og deres felles kompis Black Thought fra the roots - for hip hop måtte til. Kombinasjonen av rap og reggae passer som hånd i hanske, spesielt hvis Dr Dre kunne låne bort noen av sine etterhvert velbrukte repeterende pianoloops. Tro det eller ei dette takket de alle ja til, fordi de så potensialet i dette ambisiøse supergruppe-prosjektet som ingen andre enn Lenny Kravitz kunne stå bak.

Et av Lenny Kravitz kjennetegn er hans manglende frykt for å hoppe mellom musikksjangre, så det å mixe genre, som hip hop, reggae, soul, rock, singer-songwriter, motown passer som hånd-i-hanske hans produksjons hender. Det er ikke blitt bekreftet, men ryktet skal ha det til at Santana spiller en ukreditert gitarsolo på en av låtene også. 

Prosjektet, ja for det er unektlig et prosjekt, med så mange artister som deltakere måtte jo få et navn, platetittelen "Soul is Heavy" og coveret var en smal sak å sette sammen, med all den tyngde artistene har med seg. Da diskusjonen om hva de skulle kalle prosjektet - holdt hele prosjektet på å strande, og det gikk hard for seg en stund. Mange og lange diskusjoner senere fikk supergruppen et navn og de ente om med det noe spesielle bandnavnet Nneka...

KLIKK PÅ ALBUMCOVERET FOR Å HØRE PLATEN PÅ SPOTIFY
Platen kan lastes ned vi iTunes her

Nå er det slik at ingenting av det du har lest over her stemmer. 98% jeg har skrevet er bare oppspinn - eller om du vil en drøm (de 2% som utgjør sannhet kan du få lov til å finne ut selv). Noen sannheter er det;

Platecoveret, tittelen på platen og artistnavnet!

For Nneka er reel artist. Hun er 32 år og er av nigeriansk-tysk opprinnelse. Musikkstilen er soul/hip-hop/reggae/singer-songwriter, som er ute med sin rykende ferske plate. Blandingen av stemmene, produksjonen og artistene nevnt over her er nøyaktig hva du kan forvente deg av Nnekas siste plate. En grom mix av artistene nevnt og det låter fantastisk. Det låter rett og slett helt fantastisk!
"Soul Is Heavy" er Nneka tredje plate og den er kun 4 dager fersk, med andre ord var slippdato den 18. mars 2012. Her i landet er hun er et forholdsvis ubekrevet blad, foruten noen små notiser som foreksempel Hamar Arbeiderblad ha anmeldt platen til terningkast 5.

Lyden, produsjonen og stemmen, koringen på platen burde hun vinne mange hjerter der ute. Jeg tror jeg rett og slett har sagt nok!

Lån platen øret ditt og la Nnekas "Soul Is Heavy" forklare seg selv!



lørdag 17. mars 2012

Morgenplate fra James Vincent McMorrow


KLIKK PÅ COVERET for å høre platen på Spotify!

Platecoveret til James Vincent McMorrow - ser mistenklig ut som om det er skapt på mobil-appen Instagram - med filtere og rammer og det hele.
Musikken lyder litt som bildet; glødende, varmt, lunt og ørlite mørkt i kantene.


Omtalene jeg har lest av James Vincent McMorrow nevner alle spesielt Bon Iver som en nærliggende referanse. Jeg hører Thomas Dybdahl.

Thomas Dybdahl har denne vakre svevende luftige varme og naturlige gløden i stemmen. Bon Ivers, Justin Vernon har det med å multitracke sin egen stemme lag på lag, så mye av hans unike og vakre stemme forsvinner lag-på-lagene med falsett stemmer. Der Bon Iver drukner lytteren med sine stemmer, holder Dybdal det intimt og rent.

James Vincent McMorrows plate "Early In The Morning" måtte høres på flere ganger - var dette Thomas Dybdahl ukjente bror!? Bare med litt mer amerikana innenbords, innimellom dukker det også opp små hint om McMorrows irske opprinnelse! Etter flere gjennomlytt ligger fremdeles tåken etter Dybdahl assosiasjonen tykt over hele platen!
Men plutselig bryter det ut i en stemme som ligger farlig nær John Martyn eller var det Brett Dennen jeg hørte? Hviskehes synging ala William Fitzimmons og Ray La Montagne er innom. Plutselig låter det småhest og sjelfult som James Morrison eller var det Amos Lee? McMorrow har en stemme som er lett å like og har mange vokale referanser til andre artister!

5 referanser; Venstre; Fitzimmons og Dybdahl Midten; McMorrow, Høyre; LaMontagne og Martyn

iTunes og Spotify versjonene av platen er noe forskjellige. På slutten høres plutselig høres en 80-tals slager Stevie Winwood har udødelig gjort i sitt 80-talls-plast-blue-eyed-soul arrangement "Higher Love". I James Vincents McMorrows versjon snus låten helt på hodet og gjøres i et enslig piano akkopagnement med kun forsiktig falsettsang. Vakkert, vakkert, vakkert og så skjørt.
En annen låt på slutten er låten "We Don´t Eat" i en akustisk versjon, som samtidig er mer soulful enn orginalen. iTunes versjonen har også en akustisk live cover av Chris Isaak låten "Wicked Game" i en sjelfull tolkning med akustisk gitar og et forsiktig keyboard. Begge coverlåtene er gode eksempler på at McMorrow tolker låtene på perfekt covervis - nemlig med respekt og i egne versjoner og arrangement.


Platen "Early In The Morning" kom ut i februar 2012 på iTunes og Spotify. Så langt jeg har ikke klart å finne i fysisk format i norske butikker. McMorrow gjør sitt første Norgesbesøk i sommer og spiller på Bergenfest 21. juni i år! Har man mulighet til å være der, tror jeg det er en fin fin opplevelse man ikke bør være foruten!

Selv etter mange gjennomlyttinger blir man ikke lei. Den blir bare bedre og bedre for hver lytt. Stadige endringer - og nye oppdagelser i både stemme og instrumentering gjør at platen fortsetter å leve sitt eget liv selv etter at den har blitt gjennomspilt gang på gang.

Platetittelen taler for seg selv; Gi deg selv en perfekt wake up call!



fredag 9. mars 2012

Collin McLoughlin - et friskt pust!

Med en fot chill-house, en kassegitar, den andre foten i soft-dubstep med en enkel, men fin popstemme bør Collin McLoughlin nå langt.



Bilde fra www.collinmcloughlin.com

Alle lovordsitatene på hans hjemmeside vil ingen ende ta og både stemmen og musikken får så mye ros at jeg vil henvise dere til å lese mer på hjemmesiden hans selv.
Det er rett og slett et under at ikke Collin McLoughlin har platekontrakt. Til tross for det har han fått gitt ut en fantastisk flott 4 spors EP på iTunes i 2011, som dessuten også er tilgjengelig på Spotify. I tillegg til et par-tre iTunes singler hvor artister som David Guettas og Gavin DeGraws covres. Han slapp en EP 2007 som forøvrig var litt mer singer-songwriter men jeg konsentrerer meg her hovedsaklig om den ferskeste EPen. Ta dessutene gjerne en lytt på Collin McLoughlins Soundcloud for å høre enda mer av hans smoothe sound.
At Collin McLoughlin har funnet sin stil er nettopp de siste og nyeste låtene hans et fint bevis på.

Låtene på EPen fra iTunes; er en deilig mix av soft club / chill club lydbilde - med akustisk gitar i front og rytmene dypt og langt ned i mixen.



Klikk på coveret for å laste ned EPen via iTunes

Musikken kan beskrives som en krysning av musikken Jamie Woon på sitt minst soulfulle, men mest pop'ete. Vokalen ligger langt fremme i mixen og kan minne noe om vokalisten fra Lighthouse Family. Stemmen er litt monoton, men har samtidig nok soul og egenart til at den ikke blir kjedelig. Det er benyttet litt autotune her og der, men uten at det skjemmer låtene. At han har en stemme som kan levere varene på en fin måte med stor F - kan høres på disse låtene på Spotify eller gjør et besøk på Collin McLoughlins YouTube kanal og hør de akustiske coverene han legger ut der.
Seneste og nyeste cover er Lana Del Reys "Video Games" som McLoughlin virkelig gjør til sin låt! Se forøvrig også mitt innlegg om Lana Del Rey HER!



Når Collin McLouglin kommer med en langspiller - som vissnok skal jobbes med i disse dager - kommer han til å nå veldig lagt ut og opp på listene. Fordi musikken treffer alle aldre og i tillegg til at han serverer og leverer rene låter som fungerer like fantastisk på cafeer som på dansegulvet. Å lytte hjemme går også smertefritt fordi det er rent og rolig uten att man blir skjemmet av unødvendig lydstøy.
Lån øret til Collin McLoughlin her og bli trollbundet i noen minutter du også.






tirsdag 6. mars 2012

Michael Kiwanuka "Home Again" release!

Da er det bare få dager til Michael Kiwanuka slipper sin debutplate "Home Again", nærmere bestemt den 9. mars 2012!

Klikk på platecoveret for å høre platen på Spotify


Ikke siden 1989 og Lenny Kravitz slapp sin debutklassiker "Let Love Rule" har jeg sett så mye frem til en debuterende artist slipper sin plate.

Klikk på coveret for å høre albumet i iTunes
Da jeg første gang snublet over Michael Kiwanuka på nettsiden til det anerkjente Q magasin viste jeg ikke at min tilnærmede besettelse for Kiwaukas musikk skulle omfavne meg så sterkt.

Hele 7 av det 10 låten fra platen sluppet på forhånd - enten i liveversjoner eller alternative versjoner på singler på itunes. Men fordet skal det blir det bra å få samlet de på albumet i den rekkefølgen de er tiltenkt.
Gleden blir ikke noe mindre av å endelig kunne kjenne vekten av platen, som forøvrig kan og skal avskaffes på 12" vinyl, for å få den rette feelingen av musikken.
Og det må sies at jeg kan ikke annet enn å håpe Kiwanuka fortsetter å gi ut singler/EPer av samme høye kvalitet som er blitt gjort til nå.

Da jeg startet denne bloggen i slutten av november 2011 var det første innlegget jeg skrev Mitt korstog; Michael Kiwanuka om gjett hvem?

Jeg har forsøkt meg på fler forskjellige blogger og plattformer, men har ikke kommet igang før skikkelig med annet enn fotobloggen min, Photostunt - og nå musikkbloggen. Fotobloggen har vært det mest langvarige og helhetlige prosjektet til nå - men den var basert på mer rene bilder og litt tekst (jeg er på tankestadiet og gjennopplive den...)



En musikkblogg lå lenge i bakhodet å boblet og gjæret godt før jeg endelig tok det fulle skrittet å satte igang bloggen du å leser, Musique De La Vie, for å skrive om noe jeg brant for - og fordi jeg rett og slett ønsket å skrive mer og kunne dele på min musikksmak og mine meninger om musikk. Det måtte en med andre ord en artist som Michael Kiwanuka til for at jeg endelig kom igang med musikkbloggingen. Så takk til Michael Kiwanuka for at du har beriket mitt liv så langt på mer enn en måte.


For de som har lest de andre blogginnleggene i musikkbloggen har kanskje en følelse av at det bare skrives om soulmusikk. Ja, mange av innleggene har vært om soul, men all musikk jeg hører på og skriver om bærer den norske betydningen av ordet, nemlig sjel. Med sjel mener jeg musikk med organisk uttrykk som lever og puster. Det litt grove røffe hvor det er en ekte og sann følelse i det artisten eller gruppen utøver!

Michael Kiwanuka er så organisk og virkelig ekte i sin retrosoul som bærer, som tidligere nevnt, klare referanser til; Bill Withers, Van Morrison og Terry Callier for å nevne noen. Genre han flørter med er soul, singer-songwriter, doo-wop, country, reggae, jazz, rock og afro-funk, så han har så helt klart mye å by på for enhver musikksmak.

Bill, Van og Terry

Jeg har siden første tone jeg hørte av Michael Kiwanika følt at her må man henge på og han har et navn å bite merke i. Platen kommer til å komme på manges "Best Of...2012" lister og er et av årets store viktige album. Hør på låtene han har sluppet til nå (både de som kommer på platen og ekstrasporene) eller vent til platen er i butikken om bare noen få dager. Her er en plate som kommer til å leve i mange, mange år fremover og være en referanse for både musikkelskere og musikere!

Klikk på linken for å komme til Parkteaterets Michael Kiwanuka konsertinfo

Det må sies til sist; Dagen før offisiel utgivelse skal han det holdes en minikonsert på Oslo City den 8. mars og den 26. april holder Michae Kiwanuka ordinær konsert på Park Teateret i Oslo. Det er det liten tvil om at det hadde vært gøy å være der. Om jeg får det til eller ei får jeg se.

Platen skal iallefall anskaffes - og nytes godt og lenge om bare 3 dager, enten digitalt eller analogt!

mandag 20. februar 2012

R Kelly er tilbake...igjen!

Mannen som det ene øyeblikket blir sett på som hakkende gal og det neste som en pervers selvutnevnt-sex-gud med sangtekster og et privatliv som får hvilken som helst annen artist der ute til å virke skinnhellig...

...mannen som er en genierklært eksentriker er tilbake... 


R Kelly er tilbake med "Share My Love"! 

For en låt - den låter fantastisk! Han har lagt balladene på hylla med sin første smakebit fra det kommende albumet "Write Me Back", en slags fortsettelse av albumet "Love Letter".

Hør sangen i youtube versjon her!

"Share My Love" høres ut som den er tatt fra et soullåt 70-, 80- og første halvdel av 90-tallet. Man skal ikke langt ut i låten før likheter med Barry Whites "Can't Get Enough Of Your Love (Babe)" melder seg. Nesten så man mistenker at R Kelly hadde denne som mal da han laget låten. Hør på stemmen (om ikke like mørk) og fraseringene - versene og refrenget. Farlig likt! Andre store stemmer som låter nærliggende er Luther Vandross og Teddy Pendergrass som også kan også høres i produksjon og vokal. Legg til navn som Alexander O´Neal og Colonel Abrams så begynner bildet å bli komplett.


Her kan du høre dette innleggets soundtrack "RetroSoul"
Hører du likhetene med artistene nevnt ovenfor?

Det er utrolig spennende å følge en artist som R Kelly - for man vet aldri hva han gjør neste gang!
På plate regjerer balladene - det er her R Kelly har sitt sterkeste kort! For en stemme!
Sjekk ut perler som "If I Could Turn Back The Hands Of Time" - et perfekt eksempel på hvor nært slektskapet er mellom country og soul, god låten "I Believe I Can Fly", blues-aktige "Suicide" for å nevne noen. Hør hans "Best of..."-samling med det beskjedne navnet "The Worlds Greatest" for å få en god følelse av hva R Kelly er god for.
Forøvrig er the worlds greatest en tittel han fortjener etter å ha hørt hans nyeste single "Share My Love"!

Kan denne låten være en døråpner til en 80s / 90s soul revival?



Vil du oppleve litt av R Kellys "andre" side?; 
Ta lytt og titt til hans massive konsept hip hopera epos "Trapped In The Closet": det beste eksemplet på Kellys eksentriske megalomanske galskap! Sangen er en dramatisert episk historie på 5 kapitler/låter med en spilletid på hele 16 minutter som spinner rundt en historie en one-nite stand og hendelser før/etter dette i beste "Who dunnit"-stil. 
Sjekk forøvrig også den medfølgende kortfilm-musikkvideo som ble laget til verket her;

Kapittel 1-5 kan sees her!

"Trapped in the Closet" finnes dessuten i en massiv 22 låters versjon. Historien i denne spinner videre på 5 låtersversjonen, men strekker historien altfor langt - så denne blir mer humoristisk enn den dramatikken og spenningen som er i 5 låters versjonen. 

For gi ut noe så eksentrisk som "Trapped in the Closed", må man være litt gal for å bevise egen genialitet!

Er R Kelly et missforstått geni eller er han rett og slett sprøyte gal? 



søndag 5. februar 2012

...om hat...og Lana Del Rey!

Søk på navnet "Lana Del Rey" og "hate" i Google og du får opp flere titalls millioner hits i søkemotoren!


                                                                            Sitat Wikipedia / hatered

Allerede da den første promovideoen til Lana Del Rey ble sluppet ble det spekulative ordet hat brukt om Lana. Det finnes svært få artikler om hun som ikke nevner ordet hat. Du hører ikke en radioprater som ikke sier noe ala "Hun er elsket og hatet"

Spørsmålene er derfor;
Men hvordan er dette mulig? Hvorfor er det mulig? Hvem er det som har rett til å bruke bruke ordet hate om en artist eller musikken deres?

Svaret er enkelt;
ALLE tydeligvis? Når det gjelder Lana Del Rey kan det virke som det er helt riktig å hate og mene noe negativ om hun - med andre ord så slenger alle seg på og hater fordi alle andre gjør det.
De andre spørsmålene hvordan og hvorfor det er mulig er mer eller mindre blitt besvart over her.



Hva er det så de sier som gjør Lana Del Rey til et yndet hatobjekt? 

Hvor begynner man?
For det første mener pressen hun er falsk og er blitt produsert til å være produktet Lana Del Rey. Hvor kom hun fra og hvordan har hun blitt Lana - for det er ikke hennes ordentlige navn - egentlig navn er Lizzy Grant. For ikke å snakke om hvordan ser hun ut? Det lange 60-tallsinspirerte håret, klassisk litt bimbo-inspirert stil og retro klær. Hvordan tar hun seg ut på bilder? Vakker, drømmende, poserende i klassisk pop-stil fra ovenfor nevnte tiår, og hva med munnen hennes - hun poserer med trut-munn, det må være botox - øynene, nesen, sminken alt er produsert og laget for å levere produktet Lana Del Rey så perfekt som mulig. På scenen står hun mer eller mindre rett opp og ned og bare bølger sakte med arme og kropp?
Hun er hypet - ikke minst takket være alle såkalte Lana Del Rey hatere der ute, som feeds the flame med sin nedrakking!!
...også gjorde hun jo den katastrofale Saturday Night Live opptredelsen da...eller er den i det hele tatt katastrofal? Døm selv!


Om hun ikke hadde helt sin dag - skjuler hun det godt. Etter alt oppstyret rundt henne
er det kanskje ikke rart at hun virket en smule nervøs før opptreden på SNL


...også musikken da hva med den;
Nei, der er det mindre hat ute å går, den skrives om og spilles over alt - og hun et produktiv som få - flere nye promovideoer nesten ukentlig! Platen får gode, greie anmeldelser og likes og listes på all verdens hit-lister. Hun viser at hun kan det hun holder på med - lage god musikk!

Hør på musikken og du skjønner hvorfor stilen til Lana Del Rey er som den er. Hun leverer en pakke en image som står i stil med den hun er som artist!



Til tross for at musikken er bra mener mange at hun ikke er en ordentlig artist fordi hun spiller på bimbo/60-talls stilen fullt ut og ikke er real - alt er kun en gimmik!

Så da er spørsmålet: 
  • Hvorfor har så ikke The Carpenters - Karen Carpenters plagierende Rumer fått like mye hat? 
  • Hvorfor fikk ikke Dyffy og Amy Winehouse i sin tid like mye hat? 
  • Hvorfor blir ikke Lady GaGa hatet! Hun er/har strengt tatt gjort seg til et produkt som er fanget i sin egen sjokkerende imageverden? 
  • Hvorfor hater ikke pressen og bloggere Madonna etter hva hun nå har gjort med sitt ansikt de siste årene? 
Jeg bare spør?


Påstand følger;
Lana del Rey er et yndet hatobjekt fordi hun er en ny artist, hun er liten og vever, hun har kanskje gjort noe som skiller henne fra andre artister; hun flørter med bimbo-imaget og spiller på dette. Hun sier at hun spiller på det selv "self-styled gangsta Nancy Sinatra" og tar ikke til mye til motmæle - for pressen er hun derfor et lett og yndig offer.

Les forøvrig også Liz Phairs geniale kronikk om Lana Del Rey her - om hvorfor pressen går til angrep på henne!

Lana Del Rey takler det, fordi hun er proff - og skjønner at barnslige kommentarer fra pressen skrives av umodne journalister, bloggere og på forum verden over.
Hun vet at hun har noe i musikkverden å gjøre - fordi hun leverer det hun kan; God musikk som
fansen liker og spiller fordi de kjenner kvalitet - som på hennes debutplate "Born To Die".

Lana del Rey har en plass i det musikalske mangfoldet og kartet!


Finnes det virkelig noen som helst grunn til å hate Lana Del Rey?

KLIKK PÅ LOGOEN OVER FOR DETTE INNLEGGETS SPILLELISTE
 

Kort om å hate musikk!
Å bruke ordet hat om en artist, gruppe eller om musikk er ufattelig sterkt - at jeg har valgt å ha med 2 definisjoner av ordet (fra wikipedia i toppen av dette innlegget - og en norsk definisjon av ordet hat under her)


Smak på de to definisjonene - tenk over det som står der - går det ann å si og skrive det om musikk og om de som står bak musikken?

Faktum er at idag lever vi i en verden hvor omtrent all musikk kan skaffes for en billig penge eller lyttes til så godt som gratis på Spotify/Wimp/Last.fm eller til og med se musikkvideoene gratis på YouTube at alle kan finne sin musikk. Musikken man selv liker!

Et følelsesforhold til musikk kan være at man liker det / elsker det eller misliker / liker det ikke.
Men å bruke ord så sterke som man gjør mot Lana Del Ray i disse dager - er for voldsomt, for brutalt!

Pressen, bloggere og kommentatorer står fritt til å ikke like en artist og syns dennes musikk er bra, da er valget enkelt; Hør på noe annet, les et magasin, les en bok eller gjør det enda enklere lytt til stillheten.
Vis ikke minst en forståelse for at det er et eller fler mennesker bak musikken - mennesker som har jobbet og jobber hardt og lenge for å levere et produkt til et publikum.

Lik eller ikke lik musikk
Men kom ikke her å si at det er mulig å hate musikk!


Epilog; 
I det dette skrives ligger Lana Del Reys debut på 10 plass på Norske iTunes 
Nettsiden popcrush.com skriver at hun topper iTunes i UK 
Theofficialcharts.com spekulerer i om hun kan toppe hitlistene denne helgen
Nettsiden Popmusiclife.com skriver at hun topper itunes topplistene i 14 land! 
- den som ler sist ler best - sitatet kunne vel ikke passet bedre?!



søndag 22. januar 2012

Jonathan Wilson - En mild sjel!

Jeg digger å oppdage ny musikk. Følelsen av å få ett innblikk i en ny verden gir oppdatert input av referanser - en reise og opplevelse. Denne ukens nye bekjentskap ble oppdaget i en liten artikkel i bladet The Word om årets beste låter, hvor en av årets artister var;



 Første setning i denne lille artikkelen var nok til å trigge min oppmerksomhet; 

"When a dude has a beard, 
records in Laurel Canyon 
and 
calls his double album "Gentle Spirit" 
you know where we´re going..."


KLIKK PÅ ALBUMCOVERET FOR Å HØRE JONATHAN WILSONS "GENTLE SPIRIT"

Du kan også gå inn på fanen Spillelister for å høre et soundtrack til dette innlegget

For å gi en førstegangs beskrivelse av musikken til Jonathan Wilson vil jeg referere til noe John Legend sa i et intervju; Han ville lage låter som hørtes ut som om de var spilt inn liggende i sengen, slik som Jeff Buckley. Med dette i bakhodet skrev han låten "Show Me", en låt som likegodt kunne vært skrevet av nevnte Buckley. De fleste forbinder John Legend med soul, men han har en mer eklektisk stil og flere låter som passer inn i samme musikksjanger som Wilson: Mellow rock og singer-songwriter

Grunnen til at jeg valgte denne referansen til John Legend - var at det kan virke som om Jonathan Wilson har spilt inn sin plate "Gentle Spirit" horisontalt - altså liggende - det er sløyt og mellow´en i genren mellow rock passer som hånd i hanske.

Samtidig som Wilson låter som seg selv er det lett å spore referanser til det utallige artister, plater, sjangre, låter og knagger å henge ham på.
Hold deg fast - her følger min anbefaling av "Gentle Spirit" og Jonathan Wilson!


 Se for deg Ryan Adams på sitt roligste - i duett med Elliot Smith på en blandingskassett med de beste rolige låtene fra Pink Floyds "Meddle", "Dark Side of The; Moon" blandet med soundtracket til "Zabriskie Point".


Legg til stillheten og roen til Nick Drake blandet med Bonnie "Prince" Billys "The Master and Everyone" og William Fitzsimmons "Gold In The Shadows" softe singer-songwriter stil, bland så inn litt lydeffekter og lange orgel-, sax- og gitar outroer og introer her og der.



Krydre det hele opp med Neil Youngs "On the Beach" med et lite tillegg av gitarspill David Gilmour kunne vært opphavsmann til.
Her og der er det piskende jazztrommer og basslinjer som fra de roligste delene av "In A Silent Way" av Miles Davis og sax fra John Coltrane.



Mix så inn stemningene fra Black Sabbaths "Planet Caravan" og Santanas "Singing Winds, Crying Beasts". Slidegitar, psykedelisk space-vals som avsluttes med med noe som høres ut som sirkus-musikk.


På iTunes utgaven er det to bonuspor på slutten, hvorav den siste høres det ut som om Lambchops Kurt Wagner fra "Nixon" tiden er på besøk hos Joe Henrys "Scar". Stemmen til Jonathan Wilson sprekker forsiktig mens han viske-synger mykt - det er sårt og skjørt samtidig.
Husk få med deg iTunes versjonen - for å få med seg disse to ekstralåtene.



Det finnes helt sikkert mange andre referanser som har blitt oversett her. Jeg nevner de første jeg tenkte på da jeg hørte platen - og influensene fra plater jeg kjenner. Ved neste lytt dukker sikkert andre navn opp, da denne platen lever sitt eget liv hvor nye lyder dukker opp ved hver lytt!

Ut fra disse sammenligningene høres det kanskje ut som om dette er en helpsykedelisk plate - men den er så langt fra psykedelisk - snarere er det ordentlig godmusikk.

Platekompaniet har beskrevet musikken veldig passende; "Gentle Spirit" inneholder varme, behagelige melodier bygget lag-på-lag av strengeinstrumenter" Perfekt å lytte til liggende på sofaen eller rett og slett nyte med noen gode hodetelefoner. Men du kan selvfølgelig også ha den på mens hverdagens daglige gjøremål gjøres!


Platen ble utgitt 2011, men høres ut som om den ble spilt inn analogt, varm, organisk, seig, rolig og akustisk. Av utseende lett hippiepreget - langt hår og skjegg og 70-tallspregede pressebilder ser Jonathan Wilson ut som om han høres ut - som et barn av '60-/'70-tallet (han er født i '74)

Med nesten to timer spilletid (over to timer i iTunes utgaven) er vi med på en reise tilbake til sent 60-tall til midten av 70-tallet. En reise på over et og et halvt millennium som er unnagjort på to altfor raske timer.


Nå er det din tur til å hoppe på og bli med på reisen med "Gentle Spirit"- en behagelig reise som anbefales på det varmeste til alle som elsker retroinspirert tidløs godmusikk i sjangeren singer-songwriter og smooth rock!