Og jeg må innrømme at jeg er spent på hva de skal gjøre, hvordan det går - og for ikke snakke om hvordan det kommer til å låte.
 |
| Et hjertelig og gledelig gjensyn. Velkommen tilbake! |
Jeg sier det like godt først som sist, dette innlegget er om hvor mye jeg elsker "The Second Coming", "Fools Gold" og at "The Stone Roses" ikke nødvendigvis er klassikeren mange skal ha det til
 |
| Klikk på albumet for å høre det i Spotify |
Debuten; "The Stone Roses"
Mitt første møte med kombinasjonen break-beats og rock, var "Fools Gold" og jeg falt ikke pladask med en gang, det var en kollisjon der som mine øreganger ikke hadde vent seg til. Neste gang jeg så låten på MTV satt den. Jeg var hooked på den da "nye-musikken" Manchester bølgen aka Madchester.
The Stone Roses var døråpneren til musikkbølgen med sine James Brown "Funky Drummer" samplede trommer, lett legendariske bass spill og wah-wah gitaren, i tillegg til baggy pants og store vide T-trøyer; Manchester bølgen kort forklart.
Neste steg var innkjøpet av deres første album "The Stone Roses", og som en purung ungdom ønsker mer av det "Fools Gold" hadde å by på. Desverre så ble debutplaten en liten skuffelse slik sett. For The Stone Roses hadde levert gull med både "Fools Gold" singlen og dennes etterfølgende singler.
Desverre så må jeg innrømme at i mine ører har debutplaten tapt seg. Den er ikke den klassikeren mange utroper den til. Platen har eldet, det låter datert, spesielt A siden av platen. På side B derimot våger de litt mer, leker litt mer med beats og har kanskje en av de mest majestetiske avslutningslåtene noensinne.
Førstesiden av "The Stone Roses" selvtitulerte debutplate låter idag like datert som et hvilket som helst album av The Smiths gjør. Rett og slett som et produkt av siste halvdel av 80-tallet pre-Madchester bølgen!
På B siden begynner det å skje ting; De startet selvsikkert med "Elisabeth My Dear" som er et direkte ballespark til englands Dronning Elisabeth (legg merke til pistolskuddet i det låten fader ut).
I tillegg er denne låten et av de råeste ukrediterte låttyveriene jeg vet om. Sett på "Elisabeth My Dear" - og deretter Simon & Garfunkels første halvannett minutt av "Scarborough Fair". Jeg sier ikke mer.
De leker med jazz-funk-indie "Shoot You Down". Gitaren i "Made Of Stone" hinter om hva som ligger i gitarist John Squire. Mannen som spiller gitar som en gud 5 år frem i tid.
Avslutningen med "I Am The Resseruction". Et 11 minutts monster av en låt som starter som en helt vanlig sang, som så tar over i en 7 minutters instrumental, med breakbeat og wah-wah gitar som bare pumper på - og peker vei for både de to kommende singlene og den såkalt "vanskelige" andreplaten.
Det er fristende til å leke med tanken om debutplaten som et konseptalbum, der de famler og mumlere seg frem på side A i første låten "I Wanne Be Adored" og virkelig reiser fønix på side to og står opp selvsikre som en bauta på B sidens nevnte sistelåt "I Am The Ressurection"!
Etter debutplaten - og suksessen med "Fools Gold" og den like glitrende B-siden "What The World Is Waiting For" kom deres andre ikke-album singel "One Love" og B-sidens wah-wah gitar og breakbeat dominerte "Somethings Burning"! Alle 4 låtene står som påler den dag i dag, og er gigantiske låter som låter fantastisk den dag idag!
The Stone Roses "Fools Gold" var like viktig for den musikalske utviklingen i engelsk musikk uansett genre som Nirvanas "Smells Like Spirit" var for å sette en endelig stopper for puddelrocken som regjerte fra midten av 80-tallet til starten av 90-tallet.
...Deretter ble det stillhet...
...i 5 år...
 |
| Klikk på albumcoveret for å høre det i Spotify |
Comebacket, andreplaten "The Second Coming"
Da andreplaten kom ble pressen fra seg av hvordan The Stone Roses hadde tapt seg. Hadde de forventet seg et "The Stone Roses" part 2 eller en ny "Fools Gold"?
The Stone Roses ville det anderledes da de ga ut sin etterlengede plate i 1994. Grunge musikken døde omtrent samtidig med Kurt Cobains selvmord et halvår tidligere, i april 1994 - i slutten av det samme året velger The Stone Roses å starte musikkhistorien på nytt;
De ga ut en bluesplate, men ikke i form av klassisk blues, alà B.B. King og John Lee Hooker, men moderne tidløs blues, som spiller vel så mye på akustisk - sitte-rundt-bålet-med-gjengen som hardt og elektrisk, det er fristende å mistenke at The Stone Roses hadde gått gjennom hele katalogen til Led Zeppelin idet det fikk samlet troppene og startet innspillingen av sin andre plate.
 |
| Led Zeppelin, Page i front. Bonham (v), Plant (m) og Jones (h) |
Dessuten dukker spørsmålet om gitarist John Squire hadde tatt en Robert Johnson og møtt djevelen i det beryktede veikrysset og kommet tilbake som en gitargud?
Bandet velger å starte platen med en 11 minutters låt ved navn "Breaking Into Heaven". Det er vågalt, men The Stone Roses gjør dette med glans. Låten starter med en lang "intro" med perkusjon og mantralignende tromming, elgitargitarer og dyrelyder i 5 minutter før "Breaking Into Heaven" er igang. En låt som mer enn noe annet de har gjort flørter med både blues og rock, fremfor indierock, slik vi kjenner de. Ian Brown og John Squire tar mer plass enn de gjorde på debuten.
"The Second Coming" er sparket igang!
I låt nummer to "Driving South" fortsetter den harde bluesen og her har de til og med en tekst som leker med den tidligere nevnte Robert Johnson-myten "I stopped for an old man hitcher at a lonely old crossroad. He said “i’m going nowhere, I’m only here to see if I can steal your soul”
I Robert Johnsons "Crossroads" låter det slik; I went down to the crossroads, fell down on my knees. Asked the Lord above for mercy, "Save me if you please".
Det er vel ikke noe tvil om at både The Stone Roses og Robert Johnson har hatt et møte med den samme beryktede mannen i det mytifiserte veikrysset!
På 6 av "Second Coming"s 12 spor rocker The Stone Roses hardt, som på 70-tallet. Minst 4 låter kunne passet inn på en Led Zeppelin plate, med melodier og gitarsoloer som til tider kan høres ut som kommer ut av Jimmy Pages hjerne og fingre.
Ta en lytt på låter som nevnte "Driving South". Låtene "Good Times" og "Tears" med sin rolige start som så tar av og bygger opp og blir deilige 70-talls inspirerte hardrocklåter. Hopp så til den første singelen fra platen; "Love Spreads" denne faller også rett inn i rekken av gode rockere som nikker annerkjennende til Led Zeppelin.
For å fortsette rip-off referanse tankeleken så er det vel allmenn kjent at Led Zeppelin stjal både i øst og vest fra store deler av blueskatalogen, uten å krediterere det opprinnelig opphavet til låtene.
Faktisk så spiller The Stone Roses også et par tre ganske straight-pop låter, hør på "Ten Story Love Song", "How Do You Sleep" i tillegg til små soul-funky på "Daybreak" og "Straight To The Man". "Your Star Will Shine" og nevnte "Ten Story Love Song" er den perfekte sitte-rundt-bålet-og-spille-gitar-låten og fine "Tightrope" har en soulful gospelinspirert avslutning.
 |
| Madchester bølgen; Moteikonene Stone Roses... Får vi en revival nå? |
Låtene som skiller seg mest ut på platen er det instrumentale "hemmelige" bonussporet "The Foz" og den big-beat inspirerte låten "Begging You" er den eneste dansbare låten på hele platen. "Love Spreads" er knallgod en avslutning som får deg til ønske mer av The Stone Roses.
John Leckie som produserte hele førsteplaten står for produksjonen på låtene "Ten Story Love Song", "Begging You" og "How Do You Sleep" - de øvrige låtene er produsert av Paul Schroeder og Simon Dawson.
Beundret og utskjeldt
Ian Brown synger bedre og mer selvsikkert på andre platen enn noen av låtene på førsteplaten. Der han mumler frem under en vegg-av-gitarer synger han med en klar og direkte stemme, så det faktisk går å synge med for full hals! Det er for meg et under at ikke pressen og anmelderkorpset ikke likte deres forløpig siste plate.
 |
| Oasis var fans av Stone Roses, både i musikalsk og stil |
Oasis gutta, med brødrene Noel og Liam Gallagher i spissen, har utropt The Stone Roses som sine forbilder. Vi kan høre skyggene av The Stone Roses i flere av låtene fra debuten deres og førstesporet på "Standing On The Shoulders of Giants", "Fucking In The Bushes" kunne ikke Oasis ha spilt inn uten å ha hørt på "The Second Coming".
Lekenheten som er over hele andrealbumet - det er dette jeg håper å se mer av på den kommende(?) tredje platen. Jeg vil høre fler låter som er fulle av John Squires gitar-gud lek - for det er en rolle som passer han som hånd i hanske. Ian Browns selvsikkerhet håper jeg han har tatt med seg på den kommende reunionen og på den kommende platen - og bassist og trommis Mani og Reni er ikke nevnt tidligere men de også gjør en knalljobb - fortsett å gjøre det dere gjør på "Second Coming" på den kommende platen.
Hvis jeg har valget å ta med meg "The Stone Roses" eller "Second Coming" på en øde øy så faller mitt valg uten å blunke på sistnevnte; "The Second Coming".
Denne platen inneholder alt det jeg ser og hører etter i musikk jeg lytter til og skriver om; Tidløshet, nyskapenhet, egenart, referanser til andre artister - som fremdeles holder mål 18 år etter opprinnelig utgivelse!
Hvilken The Stone Roses plate er din favorite?
"The Stone Roses" eller "The Second Coming"?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne inn en kommentar, eller still et spørsmål. Kanskje du til og med har et ønske eller en anbefaling. Ser frem til å høre fra deg!