tirsdag 15. mai 2012

Debutalbum; Jem Warren "Heart Knows How"

Jeg har siden den 1. april (ikke aprilsnarr) sett frem til den 18. mai 2012.
"Men er ikke det bare en og en halv måned siden?" tenker sikkert du, og ja det er korrekt, men som kjent den som venter på noe...vet at tiden går ekstra sakte, så også for godt voksne herremenn.

Uansett nå er datoen her om få dager og notatet i kalenderen "Jem Warren; debutplate "Heart Knows How" kan krysses ut!

Bilder; Chris Ramirez
Jem Warren var den første artisten jeg kontaktet (via twitter) for å hørte om jeg kunne skriver om han på denne bloggen. Resten er historie, som det så klisjefylt heter - mer om det kan dere leser her.

For de som ikke har lest bloggposten, så kan jeg i korte trekk si at jeg brukte litt tid på å komme inn i debut EPen "Lifeblood To My Soul" - og til slutt satt den. Derfor var jeg ekstra spent på hvordan "Heart Knows How" kom til å låte; "Kom jeg til å bruke like lang tid på denne" og "Vil den holde mål", for Jem hadde tidligere nevnt at den kommende debutplaten ville være mer americana/country preget enn EPen han debuterte med.

En drøy måned etter kom den "Heart Knows How", med link pr epost fra Jem Warrens manager Annette Babich - klar til å lastes ned - og gjøre seg klar til å lytte. Jeg må innrømme at jeg ventet til dagen etter, så spent var jeg, og så my gledet jeg meg.

Jem hadde sluppet smakebiter i form av live-smakeprøver av noen av sangene på sin Facebookprofil og på Twitter, har jeg sett at det har vært en utvikling av soundet. Jeg har fått en liten følelse av hvordan dette kommer til å låte...Trodde jeg!

Dagen etter kommer og platen settes på og det første som kommer ut av høytalerne er beviset på at Jem holdt ord, første låten er mer americana slik han lovet - og han har utviklet seg musikalsk!
Utviklingen har vært så stor at jeg tar meg i å mistenke at jeg har fått tilsendt feil plate - for dette var ikke den Jem Warren jeg hadde hørt på så mange ganger tidligere. Stemmen var mørkere, dypere - og synges i et helt annet toneleie en tidligere. Men ikke bare stemmen, men også produksjonen var fyldigere, mørkere og tightere rett og slett groovy.

Groovy er forresten et stikkord som passer veldig bra om platen. "Heart Knows How" låter mye mer gjennomarbeidet og så mye mer samspilt enn det som ble presentert på EPen "Lifeblood To My Soul". Utviklingen til artisten til den artisten Jem Warren er i dag har vært enorm. Der platen låter som et fullverdig godt gjennomarbeidet album låter EPen som en uferdig demo i sammenligning! Det er virkelig fantastisk moro å se hvilken progresjon Jem Warren har hatt på denne korte tiden!

Ikke bare har det litt nasale fra Jem Warrens stemme blitt tonet ned - og han synger som nevnt i et mørkere og spør du meg mer passende toneleie enn tidligere - det låter rett og slett riktig på alle måter. På brorparten av platen er fristende å leke med hvordan disse låtene ville hørt ut i Michael Stipe, Neil Diamond eller i Cat Stevens fremførelser, med Ryan Adams som produsent?!

Det må ikke glemmes å nevne at Jem Warren er en komplett singer-songwriter i ordets rette forstand - der han skriver samtlige tekster og alle låter og melodier på platen er skrevet av ham selv. Ene og alene!
Der andre nyere artister som James Blunt og James Morrison får skrivehjelp fra andre, sitter Jem Warren og spiller og skriver ned låt for låt - note for note på egen hånd. Et tegn på at Jem Warren er en artist vi kan forvente å høre mye fra i tiden fremover.

Foto Annette Babich
Musikerne han har med seg på platen spiller tight, det er mye hammond orgel/keyboards tydelig i lydbildet - surklende og gurglende varmt, slik hammondorgler skal låte. Øvrige instrumenter; elektriske gitarer, bass, trommer. Det er virkelig alt man trenger for å få et album og lydbilde som låter skikkelig organisk og jordnært og akkurat passe retro, akkurat passe moderne - og helt korrekt tidløst.

At det låter som Jem Warren, som forøvrig selv spiller all akustisk gitar på platen, og medmusikerne har hatt det skikkelig gøy i studioet er bare med på gi en groovy helhet over produksjonen

Etter å ha lest på coveret og googlet navnene på studiomusikerne kom jeg frem til at de fleste faktisk er jazzmusikere. Både produsent- og medmusikant og koristene har alle gitt ut plater som sorteres under jazzsjangeren. Det skulle man ikke tro med tanke på at platens sjangermiks; Americana, pop, rock, småfunky R´n´B, gospel, soul. Samtidig er det en rød tråd gjennom hele platen - det tydelig høres hvor utrolig tighte og samspilte de er og kanskje det nettopp derfor de låter som de gjør; Fordi de er vant til jazzen hvor improvisasjon står i høysetet. På en singer-songwriter/rockeplate må det holdes fokus og kontroll for å binde det hele sammen til en enhet!
Tekstene handler om - i god singer-songwriter ånd - livet på veien, om å finne kjærlighet, kjenne på savnet og kjærligheten, om å miste den man elsker, trives i sitt eget selskap, gud.

For å nevne noen av låtene, må jeg starte med førstelåten "Lonely Road" som har det litt typiske "on the road again" temaet som var/er ganske vanlig for americana/country sjangeren. Historien omhandler å være lei av å være ensom og leve det ensomme livet på veien. Drømmen om å slippe leve dette livet - slå seg til ro - finne den rette.
En liten avsporing: Min mellomste sønn på seks år utnevnte denne låten til sin favoritt låt av Jem Warren. Det tar jeg som et tegn på at musikken til Jem når frem til lytteren, uansett alder!
Den første låten som har besøk av et gospel inspirert-kvinnekor som låter hett, fett og småsvett er låten "Don´t Get Over Me" en småfunky sak hvor det høres ut som en resirkulering av versene "All I Need" fra debut EPen, med rytmegitar ikke ulik Tom Cochranes one-hit-wonder "Life Is A Highway".

Balladen "Hey There Monkey" leder tankene til en annen "Hey..." sang, nemlig Trains forholdsvis ferske comeback hit "Hey Soul Sister". Om det er pga låten høres slik ut eller om jeg lar meg lure av "Hey..." tittelen i refrenget skal jeg ikke spekulere i. I mine ører hører jeg skyggen av Trains hit, men her i en akustisk americana drakt.

"It's about time" høres ut som starten på "Fall apart' (kan Jem ha hatt denne i bakhodet da han skrev låten?) men el-gitaren låter lit Bryan Adams´ish, og et allsanvennlig refreng som på konsert må denne låten bli en allsangfavoritt. Bandet trår til og de har det moro. Platens mest rocka spor!

"I Am There" og "Salvation" har ganske like melodier og her syns jeg trekke paraleller til tittelsporet til Black Sorrows "Harley & Rose" og Hal Ketchums klassiker "Past the Point of Rescue", en sang som forøvrig vårt eget Hellbillies har gjort til sin egen i låten "Krasafaren Steinbru".

Platens vakreste ballade er "A soldiers love". Her gjorde min kone meg oppmerksom på at denne hadde noen likheter med Chris Medinas "What Are Words", jeg ser hva hun mener. Trommene på denne balladen er litt militær-marsj inspirert og som smelter sammen med teksten perfekt og skaper lager sin egen lille troverdige historie.

Den vakre Waterboys balladen "A Man Is In Love" hadde jeg nesten glemt inntil jeg hørte Jems "If There's A God" også en rolig låt fra platen, lett americana melodi - akustisk gitar.
Jeg elsker den litt åpne linjen fra verset "...I write the world just another blasphemous song" For så å namedrope "Joan O, John Lennon og Depeche Mode". Synger Jem Warren her om Joan Osbornes "One Of Us", John Lennons "Imagine" og Depeche Modes "Personal Jesus"? Alle tre har låter som har blitt kalt blasfemiske nettopp pga innholdet i tekstene.  Jem tar selv pennen fatt og skriver sitt eget lille åpne spørsmål om Gud finnes "If Theres A God"? En spennende referanse som flørter litt med blasfemispørsmålet - og utfordrer lytteren ved å kun nevne artist navnene, uten å si noe om hvilke låter eller utsagn det er snakk om.

Jeg kunne fortsatt slik låt etter låt, men noe må de fremtidige lytterne også få lov til å oppdage selv.


Bilder; Chris Ramirez
Etter å ha hatt platen i litt over 14 dager, kan jeg konkludere med at Jem Warrens sterke debutplate "Heart Know How" traff mitt hjerte fra første gjennomlytt. Siden har jeg hørt på den flere ganger om dagen, og jeg oppdater stadig nye lag av platen, den ene dagen er det låtene, den neste er det et instrument jeg ikke har oppdaget tidligere. Tekstene som stadig synker lenger og lenger inn for å bli der. Platen er fengende og tidløs, jeg blir rørt av tekstene, jeg danser rundt i stuen til de småfunky låtene, jeg synger med for full hals - og tar meg selv i å plutselig synge for meg selv på flere av sangene. Jeg lar meg rett og slett sjarmere i senk av Jems Warrens talent og fremføringer.
Hadde jeg hatt førerkortet - ville jeg garantert spilt "Heart Knows How" høyt i bilen!

Faktisk, så tar jeg meg mer og mer å oppdage at Jem Warren spiller mer i sjangeren singer-songwriter og rock/popartist enn americana enn jeg forventet. Hvilket jeg mener er det beste han kunne gjort, han er dermed ikke så lett å sette i bås - og den store bredden i musikken treffer et bredere publikum!

Du kan like greit å notere seg navnet og platetittlen først som sist; 
Jem Warren "Heart Knows How"

Platen blir å finne i butikk fra og med den 18. mai 2012 (usikker på Norge også), så da vil linker til platen bli oppdatert i dette innlegget. Pr. dagens dato kan jeg bare tilby bilder og denne anmeldelsen! 
Oppdateres fortløpende med linker til iTunes og Spotify!

A great thank to Jem Warren and Annette Babich, thank you for the record and pictures used in this blogpost, and to let me write this pre-review of your album before official release. 
You have really enriched my life with your really great debut-album, and last but not least congratulations with the release - you have all the best reasons to be proud!



torsdag 3. mai 2012

Spol tilbake; Collin McLoughlin

Det er ikke til å legge under en stol at jeg flere ganger har måtte svelge mine egne ord. Det hender at jeg hører noen plater - og konstanterer litt for fort at dette ikke var noe for meg. Låten eller platen ga meg ingen ting.

Men så kan det gå en stund - og jeg gir den samme platen en mulighet til og bestemmer meg for å sette meg inn i platen - med et åpnere sinn enn jeg gjorde ved første gjennomhøring.


Collin McLoughlins første EP - som enkelt bærer samme navn som artisten selv "Collin McLoughlin EP", var en av disse. Jeg falt pladask for EPen "Stark Perspective" og hans sterke akustiske covere av clublåten "Titanium". I mars d.å. skrev jeg et blogginnlegg om ham, nettopp basert på hans til da ferskeste EP. Men hoppet glatt over den selv titulerte første EPen, den traff meg ikke, den låt for datert (egen bedømmelse etter å ha hørt noen sekunder på preview i iTunes).

Da jeg likte McLoughlins nyere materiale bestemte jeg for å følge ham på Facebook og Twitter - for å være med på hans videre karriereutvikling. For noen korte måneder siden gjorde Collin en strålende cover av Lana Del Reys "Video Games" - forøvrig i en versjon som er bedre og sterkere enn Lana Del Reys orginal.


Jeg ønsket mer - og ga hans første EP en lytt til - eller ikke en lytt en gang, jeg hoppet rett ut i det - og kjøpte den uhørt på iTunes.


For det første platen, eller EPen er fra 2007. McLoughlin, som i 2012 bare er 22 år, var med andre ord kun 17 år da han ga ut sin første EP. Og hvilken EP dette er; 5 låter - alle av svært høy kvalitet!

Det starter med tre fine poplåter "This Dream", "You Had Your Shot" og "Can´t You See Me" alla i akustisk fremføring. Tre flotte poplåter, singer-songwriter låter. Alle låtene i  stil med John Mayers første plater, og spesielt Jack Johnsons "Upside Down" i førstelåten "This Dream".

De to siste sporene: Balladene! Jeg hopper rett over på siste låten "Burn Away" - denne er klassisk akustisk singer-songwriter ballade - bare en enkel gitar. Stemmen - Collin McLoughlins hemmelige våpen - han har en spesiell pop/soul stemme som kan synge alt fra popsanger, til dancelåter og rolige fine sanger, ballader og mer sjelfulle låter. At midtempo og ballade låtene er stedet hvor stemmen kommer til sin rett - er bare å konstantere med en gang. Det beste beviset kommer nå!


Den virkelige perlen på EPen er også det absolutt nydeligste sporet Collin McLoughlin har gitt ut så langt; "Something Crazy". En av disse rolige låtene - hvor det spilles sakte - som i sloooooow. Nærmest som slow-blues låt, som krysser grensen til slow-jazz, hvor den dype og jazzinspirerte bassen forsterker hele uttrykket. Med Collin McLoughlins stemme blir låten en deilig og ren rolig soullåt som har denne ubeskrivelig deilige følelsen - man håper aldri tar slutt.

Da "Something Crazy" trakk sitt siste pust ville jeg  umiddelbart høre Funkadelics "Maggot Brain" (en eneste gigantisk 10 minutters gitarsolo) - som går i nøyaktig samme rolige tempo. Ved nærmere ettertanke så er det faktisk ikke Funkadelics versjon jeg fikk lyst til å høre med Mike Watts versjon fra platen "Ball Hug or Tugboat" hvor  J Mascis fra Dinosaur Jr spiller den fantastiske gitarsoloen som får det til å høres ut som om fingrene hans blør ut melodien av den gråtende rå (fuzz?) gitaren*!
Ren gåsehud i 12 minutter!

Spill "Something Crazy" og "Maggot Brain" rett etter hverandre - Legg merke til det rene til McLoughlin avslutt med den slow-bluesen til Mike Watt og J. Massis. Det er en merkelig match der...

Jeg tror rett og slett hele dette innlegget kunne handlet om "Something Crazy" - så bra er denne låten!


*For å spore litt av og forklare gitarlyden som utgjør Funkadelics "Maggot Brain" til en så fantastisk låt. Hør på gitarsoloen i The Carpenters "Goodbye To Love" og Minnie Rippertons "Everytime He Comes Around" skittent og rått med den fuzzlyden som jeg ikke klarer å beskrive hvordan gitaristene får til.  


På tide å stramme inn trådene:
Collin McLoughlins platekarriere så langt; 2 EPer på tilsammen 9 låter - så tar jeg meg den frihet og velge et knippe enkeltlåter alle coverversjoner; 3 låter; de nevnte "Titanium", "Video Games" og tar med også "House of Cards" en The Weeknd cover, totalt 12 låter. Da har du en helt vanlig plate på med spilletid på ca 43 minutter.

Til tross for at låtene er spilt inn med 5 års mellomrom er det er helhet i bunn som binder det hele sammen - de eldre, singer-songwriter poplåtene passer som hånd i hanske med låtene fra 2011 som helt klart har et mer moderne og oppdatert uttrykk hvor det lekes med soul, smooth club og soft dubstep.

Hadde Collin McLoughling selv valgt å gjøre det enkelt og satt sammen disse 12 låtene til et enkelt, lite album ville det fungert som en helthet. En komplett eklektisk plate som viser spennet i Collin McLoughlins musikalske uttrykk!

Denne tidløsheten viser bare hvor mye som ligger i unge Collin McLoughlin. Hvilket potensiale han innehar.
Jeg stiller spørsmål om hvorfor han ikke her blitt hooket inn av et stort plateselskap for lengst. Han har det han trenger for å gjøre det stort; Han er musikalsk, skriver fantastiske låter, har en svært sjanger-fleksibel stemme. Er ung - og kan det han driver med.

På den annen side er det bedre å jobbe nøye gjennom og levere et produkt som gir 110% fremfor å rush utgi noe som ikke låter gjennomført og gjennomarbeidet!

Collin McLoughlin har en plass som venter på ham i det musikalske landskapet. Det er opp til ham å ta det siste steget
...Finne sin plass...