tirsdag 20. desember 2011

En ny norsk singer-songwriter; Trym Bjønnes!

John Mayer - første tanke, første sangen.
Låt nummer to - første navn som faller inn John Martyn, Thomas Dybdahl og litt Nick Drake.

http://www.myspace.com/trymbjonnes/photos
Kun en akustisk gitar, var alt Trym Bjønnes trengte for å målbinde publikum i en stappfull forsamling på ca 150 sosiale - Sosiale Medie-interresserte. Alle samlet en lørdag den 17. desember 2011 som var stedet for Norges første SocialWinter, som er vinterens svar på sommerens SocialSummer. Stedet for eventet var Vulcan bare et steinkast fra St.Hanshaugen hvor arrangør er Thomas Moen; Gründer, Blogger og Livsnyter (eget utsagn), med god hjelp fra gode venner og kolleger.
I løpet av 20 minutter bestående av to sanger ble vi litt mer kjent med artisten. Ved en tidligere anledning holdt Trym Bjønnes og Thomas Moen et twitterstunt som besto av å spille et helt døgn, altså 24 timer i strekk - og klarte gjennomføre hele mini 28 konserter rundtom i Oslo og omegn. Rett og slett imponerende!

For hva er vel en bedre anledning for presentere en ny artist enn på et event for SoMe (SosialeMedie) geeks. Tilnærmet alle med hver sin iPhone og iPad eller Mac i fanget (med noen unntak selvfølgelig). Hvorav flere - undertegnede inkludert - raskt postet melding på Twitter til Bjønnes på hans twitterprofil http://twitter.com/trymbjonnes og resten av twitterverden med takk for å fremføre de fantastiske låtene. Sosiale medier er en enesteående mulighet til å spre det gode budskap og dele med sine følger - som så deler med sine følgere, og er uten tvil som skapt for å dele kunnskap, erfaringer og tips. Rett og slett den beste og rimeligste formen for PR som finnes idag!

http://www.myspace.com/trymbjonnes/photos
Trym Bjønnes er virkelig et navn å se opp for iøpet av 2012. I løpet av mars måned slippes debutlangspilleren - og ut fra førsteinntrykket er det bare å holde øynene og ører oppe!

Referansene jeg nevnte innledningsvis John Mayer, John Martyn, Thomas Dybdahl, Nick Drake - og legg til en norsk artist til, avdøde David Ruiz som er veldig representativt det soundet vi ble presentert for. Hvem ville vært stolt å bli sammenlignet med disse artistene?

Da Trym spilte sin første låt - ble jeg sittende å lytte - virkelig lytte - fordi dette her hørtes svært lovende ut;  -Nærmeste referanse, -var det noe kjent med dette, -stemmen, -engelskuttalen - her låt alt rett og slett utrolig bra. Låten var en humoristisk sak - som handlet om hans hjembygd Hovden - og han presenterer på scenen at alle detaljene i sangen er sanne. Halvveis ut i låten tar han seg i å prate midt i låten - og sammenligne seg med, Øystein Sunde, fordi han avsluttet sangen og tok til å småprate midt i sangen (til info: musikalsk er det ingen likhet) Sangen ble startet igjen med andre og siste vers avsluttet sangen. Det var en spennende og småmorsom sang med en artig tekst - hvor tankene for til John Mayer stemmemessig - og David Ruiz.

Et øytblikk ble jeg litt redd for at Trym Bjønnes var en moro-artist eller humor-sanger (det er vel ikke en egen genre for slike), men det frykten ble raskt skyvet til side da låt nummer to ble spilt. På scenenen presenterte både Bjønnes og Thomas Moen sangen som den fineste sangen til Trym. Låten levde virkelig opp til forventningene; roligere - men med et litt raskere refreng. Stemmen hadde det litt røffe, små-raspete - og her kom første John Martyn referansen. Da låten kom til refrenget, knakk stemmen over i falsett - og tankene fôr over i mer Thomas Dybdahl landskap. Den samme låten hadde også en del David Ruiz her, noe Nick Drake der.

Dersom nå Bjønnes klarer å holde på disse referansene, så bør vi rett og slett ha en stor norsk artist innen genren singer-songwriter - som fortjener å bli sett og hørt - både på radio og mang en scene rundtom i vårt langstrakte land.





 KLIKK på albumene for å høre de i Spotify

I praten på scenen, mellom låtene, fikk vi høre at hans første singel "In The First Place" var lansert på både Spotify, Wimp og Itunes. Etter å ha hørt på denne på Spotify leker jeg litt med Jeff Buckley og litt Rocco DeLuca i tankene (søk gjerne opp Roccos "I Trust You To Kill Me" debut - finner ikke denne på Spotify desverre). "In The First Place" er elektrisk fremført, strykerne er langt frem i mixen, gitar-på-gitar lag-på-lag, så med også disse musikalske referansene er det uten tvil mange knagger å henge Trym Bjønnes på. Spennende!

http://www.myspace.com/trymbjonnes/photos

KLIKK her for å høre singlen


 KLIKK på albumene for å høre de i Spotify

Med egen YouTube kanal finnes flere av hans låter også tilgjenglig - og de to låtene som presenterer han i studio med kassegitaren alene - har alle den noe røffere, men roligere lyden enn det vi kan høre på Spotify, begge låtene kan dere se nedenfor her.
YouTube har også flere klipp fra hans Twitterturnè - hvor du kan få litt av feelingen man satt igjen med når han besøkte de forskjellige lokasjonene.



Tidlig i 2010 vi var på Unni Wilhelmsen konsert på Rockefeller. Som oppvarmer hadde hun et nytt bekjenskap - og en ny norsk artist hun hadde tatt under sine erfarne vinger; Petter Carlsen. Da han entret scenen jeg ble rett og slett bergtatt der og da i musikken, på samme måte som jeg ble av Trym Bjønnes. Vi kjøpte platen til Petter Carlsen - og da forsvant mye magien man opplevde på scenen denne kvelden. Studioversjonene gjorde hele følelsen av artisten mer klinisk og mer produstert, rett og slett litt for rent og blankpolert. Men missforstå meg rett, sjekk ut begge skivene til Petter Carlsen - men for all del se han helst live, for det er så absolutt vært hver krone.
 KLIKK på albumene for å høre de i Spotify


Med et håp om og ut fra smakebitene vi har på Spotify og Youtube så tyder det på av vi kommer til å møte en artist i Trym Bjønnes som ikke havner i samme "felle" som Petter Carlsen - men en artist som også tør låte organisk, levende og varm - akuratt slik vi traff han på scenen denne lørdagen den 17. desember på SocialWinter 2011.

Trym Bjønnes kan du se, lese og høre og ikke minst følge på følgende sosiale medier;
Twitter http://twitter.com/trymbjonnes
Facebook http://nb-no.facebook.com/trymbjonnes
Youtube http://www.youtube.com/user/trymbjonnes
Myspace http://www.myspace.com/trymbjonnes
Spotify Trym Bjønnes – In the first place

Da konkluderer jeg med at det er to plater som virkelig er å se frem til i mars måned 2012;
Michael Kiwanuka (se eget blogginnlegg) - og nå den første norske artisten, Trym Bjønnes!

2012 ser ut til å bli et fantastisk plateår for debuterende artister!

 

torsdag 15. desember 2011

...Over til melodisk Hard Rock!

"Mama, tell your children not to go, down to the city, where the desperate people go" lød det fra TV-apparatet, en lørdag i 1992, og kanalen var MTV - det var nok til at jeg var fanget, jeg viste med en gang at denne sangen hadde noe å si til folket - og til meg.

Denne lørdagen falt jeg pladask for et Hard Rock-band, jeg hadde hørt navnet på tidligere men ikke hadde noe forhold til. Bandet het Thunder og deres nyeste single bar den megetsigende tittelen "Low Life In High Places".

KLIKK på coveret for å komme til låten i Spotifyversjon

Teksten og storylinjen i sangen "Low life in High Places - er et direkte advarsel til alle foreldre, da spesielt mødre, om å være klar over hva som skjer på gatene; vi snakker om gatevold, dop, fattigdom, prostitusjon - låten rett og slett skriker ut; Ikke send barna deres ut i gatene!

Singlen ble sluppet midt i oppstarten av grungescenen. Vågalt av bandet - godt eller dårlig timet - alt etter som. Selv så er denne en av de få overlevende fra tiden før grunge´n tok over og endret Hard Rock-scenen for alltid. For med grunge-scenen forsvant sminke-hårspray-hardrocken - og et røffere image og sound blomstret opp og ga Hard Rocken et nytt ansikt. Grunge-scenen som genre har forsvunnet for lengst, men det er ikke tvil om at den hadde noe godt med seg, den klarte skremme bort puddel-rockens synth og plastikktrommer og strass fra hardrocken. Artister som Nirvana, Pearl Jam, Alice In Chains og Soundgarden for å ta de mest åpenbare navnene hadde uten tvil sine glansdager i årene 1991-1994 før mye av magien forsvant...Kort tid etter at Kurt Cobain valgte å etterleve Neil Young sitatet "Its Better To Burn Out Than Fade Away" i sitt avskjedsbrev. Resten er desverre historie.

"Teenage-angst has paid off well, now I´m bored and old" Kurt Cobain/Nirvana
Soundgarden, med Chris Cornell i spissen, nr 2 fra venstre.
Alice In Chains, med nå desverre avdøde Laney Staley t.v.
Nirvana. Øvelser til deres legendariske MTV Unplugged opptreden?
Det er nesten så jeg mistenker at Thunder snakker om grungescenen, hvor så mange artister valgte ende sitt liv med rus- og  dopproblemer. Mer eller mindre selvforskylt i kjølvannet musikkscenen.

Midt i glansdagene til mangt et grungeband - falt jeg altså pladask for et ordinært Hard Rock band, et engelsk melodisk Hard Rock band,  som klarte å levere en av mine absolutte favorittalbum gjennom tidene. forstå meg rett det finnes også mangt en grunge klassiker i platebunken - men jeg hadde plass til både den grovere og penere siden av hardrockscenen anno tidlig 90-tall. 

Platen låten "Low Life In Hard Places", er tatt fra "Laughing on Judgement Day" ble kjøpt og blir til stadig tatt opp og spilt den dag idag - den har noe så absolutt tidløst over seg, en ren produksjon - men samtidig røff nok til å overleve den tøffe grungescenen som var i sine første gryende år.
Thunder var rett og slett et band som ga ut en plate som låter frisk nok til å overleve både puddelrocken og grungen! Det var vel en bragd også bandet Guns´n´Roses klarte - å beholde dette tidløse over seg.

KLIKK på coveret for å komme til platen i Spotifyversjon
Coveret på platen ser overraskende "skummelt", men veldig arrangert og bar visse likheter med endel andre covere jeg hadde sett, og liner-notes´ene i CD-heftet ble saumfart - og likheten fikk sin logiske forklaring da det viste seg at det var ingen ringere enn den fantastiske Storm Thorgerson som sto bak cover-kunsten. Storm på sin side var Pink Floyds faste cover-designer, men har også i nyere tid laget covre for blant annet Muse, The Mars Volta og Biffy Clyro, for å nevne bare noen få.




KLIKK på platecoverne for å høre de på Spotify
gjelder ikke Pink Floyd da de ikke er å finne på Spotify

Thunder, med Danny Bowes i midten
Vokalisten Danny Bowes stemme er virkelig en av grunnene til at jeg falt for Thunder - sjelful og stor! Når den attpåtil høres ut som en krysning mellom Robert Plant og David Coverdales stemme på 70-tallet og legg til noen skjeer med Sammy Hagar i den så tør jeg påstå at Bowes stemme er en av den engelske melodiske Hard Rockens største stemmer - og er uten tvil det sterkeste kortet i Thunder.

Stemmen fra Led Zeppeling - Robert Plant

David Coverdale, stemmen bak Whitesnake og Deep Purple

Flere av låtene på platen er seige, som grungemusikken til tider var, men den er renere - trommene er harde og tunge med litt John Bonham´sk over seg - og gitarene og bassen, alt er på riktig plass. Thunder bruker også blåsere på flere låter - som også lager et funky lydbilde til tider.
"Laughing on Jugement Day" er en både fin og tøff Hard Rock plate, med fler ballader som holder mål, hvor "A Better Man" er en typisk akustisk hardrock ballade - og er ikke en cover på Pearl Jams låt med samme navn. Fler av låtene er bygget på samme lest, og starter forholdsvis rolig til å bygge seg opp til å bli store låter tunge og gode Hard Rocklåter. Iløpet av platens drøye time får vi også "Empty City" som leker i samme landskap som "Low Life in High Places" med det samfunnsengasjerte tema - snakker vi om slags fortsettelse her?

Pearl Jam en av grungens overlevende band, med samlige medlemmer inntakt!
Ellers så starter platen med spørsmålet "Does it Feels Like Love" - og ender med "Baby I´ll be Gone" - temaene som går igjen her er altså samfunsspørsmål og yrende kjærlighet vs slutten på kjærligheten, Alt levert iløpet av platens litt-over-en-time og 14 låter.
Er det tilfeldig eller ligger det et konsept i bunn her - uten at det er et offisielt og uttalt konseptalbum?

Jeg har i ettertid bladd meg gjennom Thunders utgivelser, men ikke funnet noe som kan matche denne. Thunder har kun ett album i min platebunke - og det er nettopp dette "Laughing on Judgement Day".  De har selv aldri klart å toppe dette - og aldri klart å matche det med tanke på listeplasseringer, selvom de gjorde et forsøk på plate nr 3 "Behind Closed Doors", men fler av låtene herfra endte med å høres ut som rester fra "Laughing on Judgement Day" innspillingene.

KLIKK på coveret for å komme til platen i Spotifyversjon
"Laughing on Judgement Day" er min absolutt største favoritt innen kategorien melodisk Hard Rock (og eneste - etter hva jeg kommer på idet dette skrives) - Jeg kan når som helst sette den på, og jeg ser ikke ut til å bli lei den. Noen sinne. Selv etter å ha vært i mitt eierskap siden 1992 - det vil faktisk si at vi, platen og jeg, har 20-års jubeleum neste år - og jeg kan garantere at vi også skal ha de neste 20 årene sammen. En klassiker - stor og grandios klassiker - men likefult er den min og bare min, for jeg vet ikke om noen andre som ser den samme storheten og har den samme gleden av denne platen som jeg har.

Finnes det noen andre som er innehaver av Thunders "Laughing On Judgement Day" og deler mitt syn på den?

søndag 11. desember 2011

Kaldt hjerte, hvit sjel

Kaldt hjerte
Trenden de fleste nyere soulstjerner kaster seg på nå peker mot et stadig kaldere lydbilde. Kaldere fordi det stadig flørtes heftigere med club og dance rytmer - og da snakker vi ikke om varm sjelfull organisk klubbmusikk, men kaldt sjelløst lydbilde med trance-elementer og mye syntetisk plastikk i mixen.

Artister som Rihanna, Christina Aguilera, Chris Brown gir ut i samarbeide med Benny Benassi bangeren "Beautiful People", David Guetta har kastet seg over en rekke soul/hop hop artister på sin siste plate; Snoop Dogg, Nicki Minaj, Jennifer Hudson og Usher - Alle har gitt ut funk/soulplater som for mange står igjen som klassikere. Nå leker de alle med club/trance-elementer på sine nyeste plater.

KLIKK på samtlige albumcovere for å høre de i Spotify!





Samtlige nevnte hadde mer nerve og sjel og funk før - men mister mye av sin egenart når de kaster seg på klubbscenen. Greit nok at soulmusikken er i utvikling, men må virkelig alle flørte med dansegulvet?  Spørsmålet er om er dette er en riktig retning for soulmusikken? Kommer vi til å miste soulmusikken slik vi kjenner den?

Musikkenevolusjonen betyr stadig i endring og utvikling
Til det positive for soulmusikken!

Soulmusikken er ikke død - eller kald! For smygende inn kommer redningsmennene, hvor også kvinnene er representert. Platene med artistene, som er gjerne fra England, og tar soulen inn i et nyansert landskap - hvor også USA er representert, men i en mer klassisk innpakning. 
Sakte, men sikkert kommer kommer den nye soulen smygende under huden på lytteren og blir værende der.

Hvit sjel
Vi starter med det nevnte unntaket, nemlig hun som har tatt over hele soulscenen i ordets rette forstand; Adele og hennes udiskutable klassiker "21". Platen som nå har gjort Adele til dette århundrets mestselgende artist. Det står det stor respekt av!

Denne platen finnes desverre ikke i Spotify, så linken er til Adeles hjemmeside

En annen som tilbyr et varmt og sjelfult lydbilde og tar soulen til seg og gjør den sin er platen "Mirrorwriting" av Jamie Woon. Hvis plate virkelig er blitt forbigått av de store massene, spesielt her i Norge. En klassiker som tilbyr en flott kombinasjon av smooth klubbmusikk, sval soul og varm dubstep. Hvordan Jamie Woon, til stadighet sammenlignes med en annen engelskmann, James Blake, forblir for meg et mysterium. Platen til Blake, er hardere og kaldere, mørkere og dypere, mer repetetiv, men når Blake legger sjelen til så har vi vakker soul av fineste sort.


På plateselskapet Ninja Tune ga Jamie Lidell ut sin første plate med elektronika, men tok ut sin indre Stevie Wonder til det fulle på tre neste platene, at denne mannen er en hvit engelskmann er det ikke mye som tyder på!


Det samme kan sies om Plan Bs andre plate, her er den hip-hop blitt byttet ut med varm smooth Soul ala Robin Ticke fra USA, som igjen på sin plate sin plate "The Evolution of Robin Ticke" ble omfavnet av Lil Wayne og Pharell Williams fra the Neptunes og på senere plater Mary J Blige, Snoop Dogg.


Tidligere Boyband-vokalist i det amerikanske N-Sync, Justin Timberlake ga ut sin første soloskive, til stormende jubel fra en samlet presse verden over som tidvis låt sin noe fra Michael Jacksons overskuddslager - godt hjulpet av Pharell Williams - mens Mayer Hawthorne snuste på gamle skiver av Curtis Mayfield og the Temptations virket det som. Plate nr to ute nå.


Blue-Eyed Soul er en god gammel sjanger som heller ikke er til å komme utenom, ta for eksempel John Mayer klassikeren "Continuum" hvor han vrenger sjela si og spiller gitar som om det er en forlengelse av hans arm eller har gjort som Robert Johnson og møtt djevelen i det beryktede crossroad ifølge legenden.


Selv Sheryl Crow har snust på soul med sin "100 Miles From Memphis" er virkelig hennes svar på Dusty Springfields klassiker "Dusty in Memphis" og Elvis Presleys "From Elvis in Memphis". Sheryls plate er full av - Michael Jackson 5 / Motownpregede låter og deilig groovy soul - gitt ut kort tid etter Michael Jacksons død og kanskje preget av hennes tid som korist hos Michael Jackson? Er det tilfeldig at hun covrer Michael Jackson på siste sporet? Og Terence Trent D'arbys "Sign Your Name" med nevnte Justin Timberlake på platen? Mange referanser på den go' platen altså!

James Morrison hvis siste plate ble sammelignet vokalmessig med nevnte og kraftig oversette Terence Trent D'arby eller Sananda Maitreya som han kaller seg nå - og Morrison har en en sterk sjelfullstemme og en plate full av gode soul/blue-eyed soul låter! Sammenlikningen er fult forståelig


Selv norske artister som Bernhoft, spiller på soulen og har uten tvil norges sterkeste soulstemme og er den mest særpreged artisten pr dags dato med en enorm salgssuksess og er uten tvil en av norges mest hardtarbeidende musikere. Maya Wiiks solodebut  er full av Prince pastisjer, som er rene ripp-offs eller høres ut som om de er rappa fra hans enorme demoarkiv.

 

En liten kuriosa til slutt; Vi må vi for all del ikke glemme Chris Cornells samarbeide med Timbaland. Vi må ikke glemme at vi må glemme Chris Cornells samarbeide med Timbaland - kanskje det mest uforklarlige samarbeidet og største makkverket av et album som er laget det siste tiåret. Cornell som har en av hardrockens største og sjelfulle stemmer blir fullstendig kræsj i Timbalands svært så klamme og etterhvert klisjefylte hender. Skulle gjerne vært flue på veggen under produksjonen av denne platen. Mistenker at Cornell har levert vokalsporene og gitt Timbaland frie tøyler...



KLIKK på samtlige albumcovere for å høre de i Spotify! Gjelder desverre ikke Adeles "21"

For å konkludere til slutt: Soulmusikken dør ikke selv om den får et kaldere og mer clubnyansert lydbilde den blir bare mer sjelløs. Samtidig åpnes dørene for nye sjeler som transformerer soulmusikken; Skifter uttrykk og puster- og ånder nytt liv i den med ny nasjonalitet og nye sjelfulle impulser.

Foretrekker du dagens klubbretning?
Hvilke nyere soulartister har fanget din interesse i det siste?

lørdag 3. desember 2011

Den beste soul-mixtapen? Frank Ocean "Nostalgia-Ultra"

Frank Ocean har virkelig fått vist seg frem etter å ha gjort gjesteopptredner på blant annet Kanye West & Jay-Zs plate Watch The Throne.




De to singlene som er blitt spilt på radio "Swim Good" og "Novacane" førte til at jeg fikk opp øynene for Frank Ocean. Det sto stadige lovord om han på nettet - årets beste soulvokalist, en kommende storstjerne, alle vil jobbe med Frank Ocean, også videre.


 

Kort, Kort presentasjon; Frank Ocean har skrevet låter for blant annet Justin Bieber, Brandy og John Legend - da under navnet  Christopher "Lonny" Breaux, og jobbet med kollektivet Odd Future Wolf Gang Kill Them All (OFWGKTA aka Odd Future) Hans første soloalbum, som ikke en gang er en kommersiell utgivelse, men en egen gratis utgivelse - utgitt av Frank Ocean selv på sin egen hjemmeside. 





Det var bare en kort intro; Ved en tilfeldighet, etter et søk på nettet - googling på "mixtape soul" fant jeg siden www.datpif.com, fordi jeg hadde lest om en annen artist (husker ikke nå, men lurer på om det var Jamie Woon) og har jo hørt om konseptet mixtape i mange, mange år - men ville ikke sjekke ut en hip-hop mixtape, men soul mixtape. Scroller meg nedover gang på gang, og der lå den;


Coveret; En knall-organge BMW, stående på knallgrønt gress, og navnet Frank Ocean "Nostalgia-Ultra" - og klikker på bildet, og ser en full mixtape med Frank Ocean. Laster ned - og sjekker ut dagen etter.
Da blir jeg møtt av Frank Ocean - som starter som en kassett bli blir satt på og og surret og går - som er nok til at jeg blir solgt. Nostalgi, ultra-nostalgi, "Nostalgia-Ultra" kan jeg like!


Første låt er en rocke-aktig sak, og var noe kjent med den, er det Chris Martin jeg hører på slutten, ikke på vokal - men på back-groundvokal? - låtene glir i hverandre med små mellomspill, alt fra en kassett som snues og settes på igjen, til en vekkerklokke som ringer, til en krangel mellom to damer - til en dame som kjefter på mannen sin (disse mellomspillene har alle titler etter dataspill - gudene vet hvorfor, men en morsom kuriosa) - jeg hører gjennom hele - og den ene perlen dukker opp på rad og rekke, så også de to nevnte singlene i introen på dette innlegget - og på slutten er det virkelig gull. Dette er ikke slik jeg så for meg en mixtape - dette er jo nærmere et konseptalbum - og jeg er virkelig en sucker for konsept-albums. Dette må sjekkes ut nærmere! 


Wikipedia - min venn, wikipedia - søker på Frank Ocean, og der ligger linken videre til "Nostalgia-Ultra" - og lesingen tar til - og som jeg ofte gjøre - så ser jeg på tracklisting, for der er det ofte info om hvem som har skrevet låter, hvem som er samplet osv, så også på denne wikien, og leser følgende navn, Chris Martin, Thom Yorke, Mr Hudson, MGMT og som ikke kommer frem på Wikipedia tracklistingen, The Eagles. Her var det jo en masse rock/stadion/indie referanser. Samtidig som albumet har en hip-hip feel - og hip-hop tekster, men fremført på med soulvokal istedet. Et perfekt soul-album for både soulfolket og rockefolket.






Platen sampler Coldplays "Strawberry Swing" på låt nr 2, derav forklaringen på hvorfor Chris Martin er "med" på platen, Thom Yorke eller lettere sagt Radiohead er samplet på låten, mellomspillet "Bitches Talkin" - hvor de rett og slett disser Radiohead navnet, mens Radiohead spilles i bakgrunnen - fantastisk! Mr Hudson, som også har jobbet mye med Kanye West er samplet på låten "There Will Be Tears" - fra Mr Hudson låten med samme navn, og MGMTs "Nature Feels" er samplet på siste discoaktige låten "Nature Feel" - og den virkelige perlen låten "American Wedding" - hvor ingen annen enn The Eagles evige klassiker "Hotel California" er samplet - eller mer korrekt, den orginale vokalen er fjernet og hele låten instrumentalt med gitarsolo og det hele på slutten - imens Frank Ocean legger på ny tekst og vokal. Virkelig fantastisk - tro det eller ei! En virkelig stor låt - som dersom den noen gang blir slippet kommersielt, burde bli Frank Oceans virkelige gjennombrudd.





Men så enkelt er det rett og slett ikke, for det går rykter om at Frank Ocean vurderer å gi ut platen kommersielt, på sin virkelige debut plate - som verden fremdeles venter på. Det går rykter om at han kan slite med å få klarert de samples han har benyttet på mixtapen sin - og det går rykter om at noen av disse skal allerde være i søkeprossessen om å få gitt ut på en eventuell kommende plate, og det går rykter om at en eventuell "American Wedding" kanskje aldri vil komme på noen kommersiell plate - nettopp på grunn av Frank Oceans fantastiske tyveri av "Hotel California".

Jeg er redd for at et kommende plateselskap utgitt versjon av "Nostalgia-Ultra" eller hvilket navn den nå kommer til å bære - ikke kommer til å ha den røffe - indie - konseptalbum - soul - stadion - feelen som denne mixtapen har. Istedet får vi en mer polert versjon, vi får en versjon hvor kankje mye av denne sjarmen er skrelt bort, hvor samplene kanskje er nyinnspilt i studio av studiomusikere - og det hele vil få en mer studio-stivpreget stil. Men jeg er ingen ekspert og det kan være det hele ender opp i å være rene spekulasjoner fra min side - men uansett. Om jeg har rett eller om jeg tar feil; Vil jeg virkelig anbefalle, dersom du har lyst - og virkelig vil høre Frank Oceans debut soloplate, så last ned den gratis mixtapen "Nostalgia-Ultra" - og få musikken som Frank Ocean har ønsket å presentere den - som den er - og som den var tiltenkt av han da han ga den ut.

Mixtapen kan lastes ned fra følgende nettside blant annet www.datpif.com - direktelink HER


Når det er gjort, så senk skuldrene - vit at du sitter med røttene i hendene eller på dataen din - og vent på den virkelige offisielle debuten til Frank Ocean, for uansett hvordan jeg eller man vrir og vender på det, så er Frank Ocean en artist å følge med på nå - fordi han er virkelig en av de mest spennende og kanskje mest nyskapende soul/R´n´B artistene vi har musikbransjen idag!


Se frem til debuten kommer, jeg gjør virkelig det selv.