I en tenkt ukjent fremtid klarer man å klone de tre C'ene; Leonard Cohen, Johnny Cash og Nick Cave. De krysses med indiedamer som Hope Sandoval fra Mazzy Star, PJ Harvey og Liz Phair. Denne sekstettens musikalske uttrykk gjenskapes i form av en kvinne på 24 år, av etiopisk opprinnelse, men som bosetter seg i Finland - og lar dette bli hennes nye hjemland.
Denne kvinnen finnes - selvfølgelig ikke klonet - men hun finnes. Hun spiller musikk og bærer det lite etiopiske og enda mindre finsk-klingende navnet Mirel Wagner.
Rekk opp hånda den som har lyst utforske artisten Mirel Wagner og hennes debutalbum?
Platen som bærer samme tittel som hennes navn, ble innspilt på to dager, akkompagnert kun av en naken gitar. Minimalistisk plukking på gitaren. Småsøte, men å så bitre melodier til mer mantra-riff-o-rama - alt fremført ene og alene på gitaren. Alene med stemmen, sangen og den nakne gitaren.
Stemmen og sangen er et kapittel for seg selv; Når hun synger så er stemmen monoton, grov, ru, så livstrøtt at det høres ut som om hvert ord må trekkes eller tvinges ut. Samtidig er det noe pussig vakkert og overnaturlig sensuelt over det hele. Så stille og rolig er musikken at hver eneste lille klimpring på gitaren hørses, neglene som treffer strengen, fingre som dras oppover gitarhalsen.
Mirels stemme sitter innerst inne i øregangen. Tett inntil - du kan kjenne varmen fra pusten. Hører lyden av leppene som går fra hverandre når hun begynner og treffer hverandre igjen når hun avslutter sangen. Hvert minste lille smatt og klikk tungen gjør når den treffer ganen og tennene i munnhulen. Det lille sukket idet det luft trekkes inn for å synge neste linje - og det lettelsens sukk som kommer når verset er ferdig.
Tett, nært og svært intimt.
Tett, nært og svært intimt.
I de 35 minuttene platen varer sitter man helt paralysert av tunge og dystre beksvarte historier om død, dypt savn, problemer og marerittaktige små og korte historier fordelt over de 9 sporene.
Skal musikken kategoriseres må genre finnes opp på ny. Hva sies om; doom soul, dark folk, goth blues, minimalistisk visesang.
Om musikken til Mirel Wagner var en farge - beskriver ikke-fargene sort/hvit hennes musikalske verden. Som bildet på platecoveret - og de øvrige bildene i dette innlegget; Grovkornet sort/hvit!
Kun i låten "No Hands", monotone fremføring - og enkle naive tekst kan det øynes et ørlite håp av enkel barnslig glede...
been riding my bicycle
all day longup and down the old
dusty dirt road
look mother no hands
see the sun filter through the trees
I am happy
Men bare inntil den lille gleden kveles av det siste åpne-for-tolking og urovekkende
the wind and the speed
can’t see the danger
look mother no hands
...
Tekstene, musikken, bildene
Ta steget inn i Mirel Wagners
Mørke, sensuelle verden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne inn en kommentar, eller still et spørsmål. Kanskje du til og med har et ønske eller en anbefaling. Ser frem til å høre fra deg!