torsdag 3. mai 2012

Spol tilbake; Collin McLoughlin

Det er ikke til å legge under en stol at jeg flere ganger har måtte svelge mine egne ord. Det hender at jeg hører noen plater - og konstanterer litt for fort at dette ikke var noe for meg. Låten eller platen ga meg ingen ting.

Men så kan det gå en stund - og jeg gir den samme platen en mulighet til og bestemmer meg for å sette meg inn i platen - med et åpnere sinn enn jeg gjorde ved første gjennomhøring.


Collin McLoughlins første EP - som enkelt bærer samme navn som artisten selv "Collin McLoughlin EP", var en av disse. Jeg falt pladask for EPen "Stark Perspective" og hans sterke akustiske covere av clublåten "Titanium". I mars d.å. skrev jeg et blogginnlegg om ham, nettopp basert på hans til da ferskeste EP. Men hoppet glatt over den selv titulerte første EPen, den traff meg ikke, den låt for datert (egen bedømmelse etter å ha hørt noen sekunder på preview i iTunes).

Da jeg likte McLoughlins nyere materiale bestemte jeg for å følge ham på Facebook og Twitter - for å være med på hans videre karriereutvikling. For noen korte måneder siden gjorde Collin en strålende cover av Lana Del Reys "Video Games" - forøvrig i en versjon som er bedre og sterkere enn Lana Del Reys orginal.


Jeg ønsket mer - og ga hans første EP en lytt til - eller ikke en lytt en gang, jeg hoppet rett ut i det - og kjøpte den uhørt på iTunes.


For det første platen, eller EPen er fra 2007. McLoughlin, som i 2012 bare er 22 år, var med andre ord kun 17 år da han ga ut sin første EP. Og hvilken EP dette er; 5 låter - alle av svært høy kvalitet!

Det starter med tre fine poplåter "This Dream", "You Had Your Shot" og "Can´t You See Me" alla i akustisk fremføring. Tre flotte poplåter, singer-songwriter låter. Alle låtene i  stil med John Mayers første plater, og spesielt Jack Johnsons "Upside Down" i førstelåten "This Dream".

De to siste sporene: Balladene! Jeg hopper rett over på siste låten "Burn Away" - denne er klassisk akustisk singer-songwriter ballade - bare en enkel gitar. Stemmen - Collin McLoughlins hemmelige våpen - han har en spesiell pop/soul stemme som kan synge alt fra popsanger, til dancelåter og rolige fine sanger, ballader og mer sjelfulle låter. At midtempo og ballade låtene er stedet hvor stemmen kommer til sin rett - er bare å konstantere med en gang. Det beste beviset kommer nå!


Den virkelige perlen på EPen er også det absolutt nydeligste sporet Collin McLoughlin har gitt ut så langt; "Something Crazy". En av disse rolige låtene - hvor det spilles sakte - som i sloooooow. Nærmest som slow-blues låt, som krysser grensen til slow-jazz, hvor den dype og jazzinspirerte bassen forsterker hele uttrykket. Med Collin McLoughlins stemme blir låten en deilig og ren rolig soullåt som har denne ubeskrivelig deilige følelsen - man håper aldri tar slutt.

Da "Something Crazy" trakk sitt siste pust ville jeg  umiddelbart høre Funkadelics "Maggot Brain" (en eneste gigantisk 10 minutters gitarsolo) - som går i nøyaktig samme rolige tempo. Ved nærmere ettertanke så er det faktisk ikke Funkadelics versjon jeg fikk lyst til å høre med Mike Watts versjon fra platen "Ball Hug or Tugboat" hvor  J Mascis fra Dinosaur Jr spiller den fantastiske gitarsoloen som får det til å høres ut som om fingrene hans blør ut melodien av den gråtende rå (fuzz?) gitaren*!
Ren gåsehud i 12 minutter!

Spill "Something Crazy" og "Maggot Brain" rett etter hverandre - Legg merke til det rene til McLoughlin avslutt med den slow-bluesen til Mike Watt og J. Massis. Det er en merkelig match der...

Jeg tror rett og slett hele dette innlegget kunne handlet om "Something Crazy" - så bra er denne låten!


*For å spore litt av og forklare gitarlyden som utgjør Funkadelics "Maggot Brain" til en så fantastisk låt. Hør på gitarsoloen i The Carpenters "Goodbye To Love" og Minnie Rippertons "Everytime He Comes Around" skittent og rått med den fuzzlyden som jeg ikke klarer å beskrive hvordan gitaristene får til.  


På tide å stramme inn trådene:
Collin McLoughlins platekarriere så langt; 2 EPer på tilsammen 9 låter - så tar jeg meg den frihet og velge et knippe enkeltlåter alle coverversjoner; 3 låter; de nevnte "Titanium", "Video Games" og tar med også "House of Cards" en The Weeknd cover, totalt 12 låter. Da har du en helt vanlig plate på med spilletid på ca 43 minutter.

Til tross for at låtene er spilt inn med 5 års mellomrom er det er helhet i bunn som binder det hele sammen - de eldre, singer-songwriter poplåtene passer som hånd i hanske med låtene fra 2011 som helt klart har et mer moderne og oppdatert uttrykk hvor det lekes med soul, smooth club og soft dubstep.

Hadde Collin McLoughling selv valgt å gjøre det enkelt og satt sammen disse 12 låtene til et enkelt, lite album ville det fungert som en helthet. En komplett eklektisk plate som viser spennet i Collin McLoughlins musikalske uttrykk!

Denne tidløsheten viser bare hvor mye som ligger i unge Collin McLoughlin. Hvilket potensiale han innehar.
Jeg stiller spørsmål om hvorfor han ikke her blitt hooket inn av et stort plateselskap for lengst. Han har det han trenger for å gjøre det stort; Han er musikalsk, skriver fantastiske låter, har en svært sjanger-fleksibel stemme. Er ung - og kan det han driver med.

På den annen side er det bedre å jobbe nøye gjennom og levere et produkt som gir 110% fremfor å rush utgi noe som ikke låter gjennomført og gjennomarbeidet!

Collin McLoughlin har en plass som venter på ham i det musikalske landskapet. Det er opp til ham å ta det siste steget
...Finne sin plass...



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar, eller still et spørsmål. Kanskje du til og med har et ønske eller en anbefaling. Ser frem til å høre fra deg!