...Over til melodisk Hard Rock!

"Mama, tell your children not to go, down to the city, where the desperate people go" lød det fra TV-apparatet, en lørdag i 1992, og kanalen var MTV - det var nok til at jeg var fanget, jeg viste med en gang at denne sangen hadde noe å si til folket - og til meg.

Denne lørdagen falt jeg pladask for et Hard Rock-band, jeg hadde hørt navnet på tidligere men ikke hadde noe forhold til. Bandet het Thunder og deres nyeste single bar den megetsigende tittelen "Low Life In High Places".

KLIKK på coveret for å komme til låten i Spotifyversjon

Teksten og storylinjen i sangen "Low life in High Places - er et direkte advarsel til alle foreldre, da spesielt mødre, om å være klar over hva som skjer på gatene; vi snakker om gatevold, dop, fattigdom, prostitusjon - låten rett og slett skriker ut; Ikke send barna deres ut i gatene!

Singlen ble sluppet midt i oppstarten av grungescenen. Vågalt av bandet - godt eller dårlig timet - alt etter som. Selv så er denne en av de få overlevende fra tiden før grunge´n tok over og endret Hard Rock-scenen for alltid. For med grunge-scenen forsvant sminke-hårspray-hardrocken - og et røffere image og sound blomstret opp og ga Hard Rocken et nytt ansikt. Grunge-scenen som genre har forsvunnet for lengst, men det er ikke tvil om at den hadde noe godt med seg, den klarte skremme bort puddel-rockens synth og plastikktrommer og strass fra hardrocken. Artister som Nirvana, Pearl Jam, Alice In Chains og Soundgarden for å ta de mest åpenbare navnene hadde uten tvil sine glansdager i årene 1991-1994 før mye av magien forsvant...Kort tid etter at Kurt Cobain valgte å etterleve Neil Young sitatet "Its Better To Burn Out Than Fade Away" i sitt avskjedsbrev. Resten er desverre historie.

"Teenage-angst has paid off well, now I´m bored and old" Kurt Cobain/Nirvana

Soundgarden, med Chris Cornell i spissen, nr 2 fra venstre.

Alice In Chains, med nå desverre avdøde Laney Staley t.v.

Nirvana. Øvelser til deres legendariske MTV Unplugged opptreden?

Det er nesten så jeg mistenker at Thunder snakker om grungescenen, hvor så mange artister valgte ende sitt liv med rus- og  dopproblemer. Mer eller mindre selvforskylt i kjølvannet musikkscenen.

Midt i glansdagene til mangt et grungeband - falt jeg altså pladask for et ordinært Hard Rock band, et engelsk melodisk Hard Rock band,  som klarte å levere en av mine absolutte favorittalbum gjennom tidene. forstå meg rett det finnes også mangt en grunge klassiker i platebunken - men jeg hadde plass til både den grovere og penere siden av hardrockscenen anno tidlig 90-tall. 

Platen låten "Low Life In Hard Places", er tatt fra "Laughing on Judgement Day" ble kjøpt og blir til stadig tatt opp og spilt den dag idag - den har noe så absolutt tidløst over seg, en ren produksjon - men samtidig røff nok til å overleve den tøffe grungescenen som var i sine første gryende år.
Thunder var rett og slett et band som ga ut en plate som låter frisk nok til å overleve både puddelrocken og grungen! Det var vel en bragd også bandet Guns´n´Roses klarte - å beholde dette tidløse over seg.

KLIKK på coveret for å komme til platen i Spotifyversjon

Coveret på platen ser overraskende "skummelt", men veldig arrangert og bar visse likheter med endel andre covere jeg hadde sett, og liner-notes´ene i CD-heftet ble saumfart - og likheten fikk sin logiske forklaring da det viste seg at det var ingen ringere enn den fantastiske Storm Thorgerson som sto bak cover-kunsten. Storm på sin side var Pink Floyds faste cover-designer, men har også i nyere tid laget covre for blant annet Muse, The Mars Volta og Biffy Clyro, for å nevne bare noen få.

KLIKK på platecoverne for å høre de på Spotify
gjelder ikke Pink Floyd da de ikke er å finne på Spotify

Thunder, med Danny Bowes i midten

Vokalisten Danny Bowes stemme er virkelig en av grunnene til at jeg falt for Thunder - sjelful og stor! Når den attpåtil høres ut som en krysning mellom Robert Plant og David Coverdales stemme på 70-tallet og legg til noen skjeer med Sammy Hagar i den så tør jeg påstå at Bowes stemme er en av den engelske melodiske Hard Rockens største stemmer - og er uten tvil det sterkeste kortet i Thunder.

Stemmen fra Led Zeppeling - Robert Plant

David Coverdale, stemmen bak Whitesnake og Deep Purple

Flere av låtene på platen er seige, som grungemusikken til tider var, men den er renere - trommene er harde og tunge med litt John Bonham´sk over seg - og gitarene og bassen, alt er på riktig plass. Thunder bruker også blåsere på flere låter - som også lager et funky lydbilde til tider.
"Laughing on Jugement Day" er en både fin og tøff Hard Rock plate, med fler ballader som holder mål, hvor "A Better Man" er en typisk akustisk hardrock ballade - og er ikke en cover på Pearl Jams låt med samme navn. Fler av låtene er bygget på samme lest, og starter forholdsvis rolig til å bygge seg opp til å bli store låter tunge og gode Hard Rocklåter. Iløpet av platens drøye time får vi også "Empty City" som leker i samme landskap som "Low Life in High Places" med det samfunnsengasjerte tema - snakker vi om slags fortsettelse her?

Pearl Jam en av grungens overlevende band, med samlige medlemmer inntakt!

Ellers så starter platen med spørsmålet "Does it Feels Like Love" - og ender med "Baby I´ll be Gone" - temaene som går igjen her er altså samfunsspørsmål og yrende kjærlighet vs slutten på kjærligheten, Alt levert iløpet av platens litt-over-en-time og 14 låter.
Er det tilfeldig eller ligger det et konsept i bunn her - uten at det er et offisielt og uttalt konseptalbum?

Jeg har i ettertid bladd meg gjennom Thunders utgivelser, men ikke funnet noe som kan matche denne. Thunder har kun ett album i min platebunke - og det er nettopp dette "Laughing on Judgement Day".  De har selv aldri klart å toppe dette - og aldri klart å matche det med tanke på listeplasseringer, selvom de gjorde et forsøk på plate nr 3 "Behind Closed Doors", men fler av låtene herfra endte med å høres ut som rester fra "Laughing on Judgement Day" innspillingene.

KLIKK på coveret for å komme til platen i Spotifyversjon

"Laughing on Judgement Day" er min absolutt største favoritt innen kategorien melodisk Hard Rock (og eneste - etter hva jeg kommer på idet dette skrives) - Jeg kan når som helst sette den på, og jeg ser ikke ut til å bli lei den. Noen sinne. Selv etter å ha vært i mitt eierskap siden 1992 - det vil faktisk si at vi, platen og jeg, har 20-års jubeleum neste år - og jeg kan garantere at vi også skal ha de neste 20 årene sammen. En klassiker - stor og grandios klassiker - men likefult er den min og bare min, for jeg vet ikke om noen andre som ser den samme storheten og har den samme gleden av denne platen som jeg har.

Finnes det noen andre som er innehaver av Thunders "Laughing On Judgement Day" og deler mitt syn på den?