Debutalbum; Jem Warren "Heart Knows How"

Jeg har siden den 1. april (ikke aprilsnarr) sett frem til den 18. mai 2012.
"Men er ikke det bare en og en halv måned siden?" tenker sikkert du, og ja det er korrekt, men som kjent den som venter på noe...vet at tiden går ekstra sakte, så også for godt voksne herremenn.

Uansett nå er datoen her om få dager og notatet i kalenderen "Jem Warren; debutplate "Heart Knows How" kan krysses ut!

Bilder; Chris Ramirez

Jem Warren var den første artisten jeg kontaktet (via twitter) for å hørte om jeg kunne skriver om han på denne bloggen. Resten er historie, som det så klisjefylt heter - mer om det kan dere leser her.

For de som ikke har lest bloggposten, så kan jeg i korte trekk si at jeg brukte litt tid på å komme inn i debut EPen "Lifeblood To My Soul" - og til slutt satt den. Derfor var jeg ekstra spent på hvordan "Heart Knows How" kom til å låte; "Kom jeg til å bruke like lang tid på denne" og "Vil den holde mål", for Jem hadde tidligere nevnt at den kommende debutplaten ville være mer americana/country preget enn EPen han debuterte med.

En drøy måned etter kom den "Heart Knows How", med link pr epost fra Jem Warrens manager Annette Babich - klar til å lastes ned - og gjøre seg klar til å lytte. Jeg må innrømme at jeg ventet til dagen etter, så spent var jeg, og så my gledet jeg meg.

Jem hadde sluppet smakebiter i form av live-smakeprøver av noen av sangene på sin Facebookprofil og på Twitter, har jeg sett at det har vært en utvikling av soundet. Jeg har fått en liten følelse av hvordan dette kommer til å låte...Trodde jeg!

Dagen etter kommer og platen settes på og det første som kommer ut av høytalerne er beviset på at Jem holdt ord, første låten er mer americana slik han lovet - og han har utviklet seg musikalsk!
Utviklingen har vært så stor at jeg tar meg i å mistenke at jeg har fått tilsendt feil plate - for dette var ikke den Jem Warren jeg hadde hørt på så mange ganger tidligere. Stemmen var mørkere, dypere - og synges i et helt annet toneleie en tidligere. Men ikke bare stemmen, men også produksjonen var fyldigere, mørkere og tightere rett og slett groovy.

Groovy er forresten et stikkord som passer veldig bra om platen. "Heart Knows How" låter mye mer gjennomarbeidet og så mye mer samspilt enn det som ble presentert på EPen "Lifeblood To My Soul". Utviklingen til artisten til den artisten Jem Warren er i dag har vært enorm. Der platen låter som et fullverdig godt gjennomarbeidet album låter EPen som en uferdig demo i sammenligning! Det er virkelig fantastisk moro å se hvilken progresjon Jem Warren har hatt på denne korte tiden!

Ikke bare har det litt nasale fra Jem Warrens stemme blitt tonet ned - og han synger som nevnt i et mørkere og spør du meg mer passende toneleie enn tidligere - det låter rett og slett riktig på alle måter. På brorparten av platen er fristende å leke med hvordan disse låtene ville hørt ut i Michael Stipe, Neil Diamond eller i Cat Stevens fremførelser, med Ryan Adams som produsent?!

Det må ikke glemmes å nevne at Jem Warren er en komplett singer-songwriter i ordets rette forstand - der han skriver samtlige tekster og alle låter og melodier på platen er skrevet av ham selv. Ene og alene!
Der andre nyere artister som James Blunt og James Morrison får skrivehjelp fra andre, sitter Jem Warren og spiller og skriver ned låt for låt - note for note på egen hånd. Et tegn på at Jem Warren er en artist vi kan forvente å høre mye fra i tiden fremover.

Foto Annette Babich

Musikerne han har med seg på platen spiller tight, det er mye hammond orgel/keyboards tydelig i lydbildet - surklende og gurglende varmt, slik hammondorgler skal låte. Øvrige instrumenter; elektriske gitarer, bass, trommer. Det er virkelig alt man trenger for å få et album og lydbilde som låter skikkelig organisk og jordnært og akkurat passe retro, akkurat passe moderne - og helt korrekt tidløst.

At det låter som Jem Warren, som forøvrig selv spiller all akustisk gitar på platen, og medmusikerne har hatt det skikkelig gøy i studioet er bare med på gi en groovy helhet over produksjonen

Etter å ha lest på coveret og googlet navnene på studiomusikerne kom jeg frem til at de fleste faktisk er jazzmusikere. Både produsent- og medmusikant og koristene har alle gitt ut plater som sorteres under jazzsjangeren. Det skulle man ikke tro med tanke på at platens sjangermiks; Americana, pop, rock, småfunky R´n´B, gospel, soul. Samtidig er det en rød tråd gjennom hele platen - det tydelig høres hvor utrolig tighte og samspilte de er og kanskje det nettopp derfor de låter som de gjør; Fordi de er vant til jazzen hvor improvisasjon står i høysetet. På en singer-songwriter/rockeplate må det holdes fokus og kontroll for å binde det hele sammen til en enhet!
Tekstene handler om - i god singer-songwriter ånd - livet på veien, om å finne kjærlighet, kjenne på savnet og kjærligheten, om å miste den man elsker, trives i sitt eget selskap, gud.

For å nevne noen av låtene, må jeg starte med førstelåten "Lonely Road" som har det litt typiske "on the road again" temaet som var/er ganske vanlig for americana/country sjangeren. Historien omhandler å være lei av å være ensom og leve det ensomme livet på veien. Drømmen om å slippe leve dette livet - slå seg til ro - finne den rette.

En liten avsporing: Min mellomste sønn på seks år utnevnte denne låten til sin favoritt låt av Jem Warren. Det tar jeg som et tegn på at musikken til Jem når frem til lytteren, uansett alder!
Den første låten som har besøk av et gospel inspirert-kvinnekor som låter hett, fett og småsvett er låten "Don´t Get Over Me" en småfunky sak hvor det høres ut som en resirkulering av versene "All I Need" fra debut EPen, med rytmegitar ikke ulik Tom Cochranes one-hit-wonder "Life Is A Highway".

Balladen "Hey There Monkey" leder tankene til en annen "Hey..." sang, nemlig Trains forholdsvis ferske comeback hit "Hey Soul Sister". Om det er pga låten høres slik ut eller om jeg lar meg lure av "Hey..." tittelen i refrenget skal jeg ikke spekulere i. I mine ører hører jeg skyggen av Trains hit, men her i en akustisk americana drakt.

"It's about time" høres ut som starten på "Fall apart' (kan Jem ha hatt denne i bakhodet da han skrev låten?) men el-gitaren låter lit Bryan Adams´ish, og et allsanvennlig refreng som på konsert må denne låten bli en allsangfavoritt. Bandet trår til og de har det moro. Platens mest rocka spor!

"I Am There" og "Salvation" har ganske like melodier og her syns jeg trekke paraleller til tittelsporet til Black Sorrows "Harley & Rose" og Hal Ketchums klassiker "Past the Point of Rescue", en sang som forøvrig vårt eget Hellbillies har gjort til sin egen i låten "Krasafaren Steinbru".

Platens vakreste ballade er "A soldiers love". Her gjorde min kone meg oppmerksom på at denne hadde noen likheter med Chris Medinas "What Are Words", jeg ser hva hun mener. Trommene på denne balladen er litt militær-marsj inspirert og som smelter sammen med teksten perfekt og skaper lager sin egen lille troverdige historie.

Den vakre Waterboys balladen "A Man Is In Love" hadde jeg nesten glemt inntil jeg hørte Jems "If There's A God" også en rolig låt fra platen, lett americana melodi - akustisk gitar.
Jeg elsker den litt åpne linjen fra verset "...I write the world just another blasphemous song" For så å namedrope "Joan O, John Lennon og Depeche Mode". Synger Jem Warren her om Joan Osbornes "One Of Us", John Lennons "Imagine" og Depeche Modes "Personal Jesus"? Alle tre har låter som har blitt kalt blasfemiske nettopp pga innholdet i tekstene.  Jem tar selv pennen fatt og skriver sitt eget lille åpne spørsmål om Gud finnes "If Theres A God"? En spennende referanse som flørter litt med blasfemispørsmålet - og utfordrer lytteren ved å kun nevne artist navnene, uten å si noe om hvilke låter eller utsagn det er snakk om.

Jeg kunne fortsatt slik låt etter låt, men noe må de fremtidige lytterne også få lov til å oppdage selv.

KLIKK HER for å høre en Spotify spilleliste basert på referansene nevnt ovenfor!

Bilder; Chris Ramirez

Etter å ha hatt platen i litt over 14 dager, kan jeg konkludere med at Jem Warrens sterke debutplate "Heart Know How" traff mitt hjerte fra første gjennomlytt. Siden har jeg hørt på den flere ganger om dagen, og jeg oppdater stadig nye lag av platen, den ene dagen er det låtene, den neste er det et instrument jeg ikke har oppdaget tidligere. Tekstene som stadig synker lenger og lenger inn for å bli der. Platen er fengende og tidløs, jeg blir rørt av tekstene, jeg danser rundt i stuen til de småfunky låtene, jeg synger med for full hals - og tar meg selv i å plutselig synge for meg selv på flere av sangene. Jeg lar meg rett og slett sjarmere i senk av Jems Warrens talent og fremføringer.
Hadde jeg hatt førerkortet - ville jeg garantert spilt "Heart Knows How" høyt i bilen!

Faktisk, så tar jeg meg mer og mer å oppdage at Jem Warren spiller mer i sjangeren singer-songwriter og rock/popartist enn americana enn jeg forventet. Hvilket jeg mener er det beste han kunne gjort, han er dermed ikke så lett å sette i bås - og den store bredden i musikken treffer et bredere publikum!

Du kan like greit å notere seg navnet og platetittlen først som sist; 

Jem Warren "Heart Knows How"

Platen blir å finne i butikk fra og med den 18. mai 2012 (usikker på Norge også), så da vil linker til platen bli oppdatert i dette innlegget. Pr. dagens dato kan jeg bare tilby bilder og denne anmeldelsen! 
Oppdateres fortløpende med linker til iTunes og Spotify!

A great thank to Jem Warren and Annette Babich, thank you for the record and pictures used in this blogpost, and to let me write this pre-review of your album before official release. 

You have really enriched my life with your really great debut-album, and last but not least congratulations with the release - you have all the best reasons to be proud!