Snoop Doggy Doggs evige klassiker "Doggystyle"

I 1993 debuterte en artist ved navn Snoop Doggy Dogg med et fantastisk album; "Doggystyle". En debut som står like fjellstøtt idag, som den gjorde for 19 år siden.

Vel og merke debuterte Snoop Doggy Dogg for 20 år siden, på kompisen og rapmogul og produsent Dr. Dres like klassiske debutalbum "The Chronic" fra 1992. Dr. Dre er også hovedprodusenten på "Doggystyle" og det kommer vel ikke som noen overraskelse etter deres tidligere samarbeide på "The Chronic". Selvom nevnte plate var Dr. Dre debutalbum var han ingen fersking i gamet - og hadde en karriere bak seg med legendariske N.W.A, med blant annet Ice Cube, Eazy-E, DJ Yella og MC Ren N.W.A. rakk å gi ut to album - før de splittet og gikk hver til seg, for å satse på egne karrierer.

 Snoop Doggy Dogg, rakk rett og slett å gi ut to brennhete debuter i løpet av ett år. Et med Dr. Dre og sin egen soloplate.


Senere har Snoop rukket å spille inn en rekke plater, både solo og på en rekke prosjekter, spille inn filmer, laget verdens første porno-rap-musical (om det går å kalle den det), bli bestekamerat med Willie Nelson på plate og i det private hvor begge deler åpenlyst sin kjærlighet til jazz-tobakk. I tillegg har han kvittet seg med deler av navnet sitt og han kaller seg nå bare Snoop Dogg.
Snoop Doggy Dogg har fremdeles ikke klart å overgå sin debut, og referer stadig tilbake til denne ved å spille inn og og på dennes titler, tekster og melodier med gjevne mellomrom på flere av sine plater som har kommet ut siden 1993. Det sier kanskje litt om hvor stor inflytelse denne platen har hatt på Snoops karriere!

Hva er det så som gjør Doggystyle til den udødelige klassikeren den er? Hvorfor eldes ikke denne platen og låter den ikke datert - nå 20 år etter.

Ved å gå gjennom spor for spor på platen skal jeg forsøke å gi min forklaring på hvorfor jeg stadig kommer tilbake til denne platen. Jeg går så langt at jeg mener dette er en av, om ikke den viktiste, rap-platene de siste 20 årene!


1. "Bathtub" 1:50
Ingredienser som et badekar og lyden av vann, Snopp Doggy Dogg og hans kvinnelige selskap - og før 30 sekunder har gått kommer de første eksplisitte ordene ut av Snoops munn. I tillegg har han iløpet av disse sekundene rukket å be sin utkårede å sette på noe musikk Noe "gangsta shit" - og hva passer da bedre enn å sample en av soulverdens største sangere; Curtis Mayfields og hans "Give Me Your Love" fra blaxploitation filmen og soundtracket "Superfly"?
De resterende 1:20 sekunder hører vi huset fylles av partyklare venner av stjerna. Doggystyles første motherfucker, gangsta, bitch og dopreferanse smeller ut av Snoops og hans kompisers munn.
...Døra er åpnet, og lista for hva du kan vente av platen er lagt; Velkommen til Snoop Doggy Doggs g-funk gangsta fantasi "Doggystyle"
2. "G Funk Intro" (featuring The Lady of Rage & George Clinton) 2:24
Intro nummer to: Her samples funklegende George Clinton og hans band Funkadelic "(Not Just) Knee Deep" i tillegg til hans sololåt "Atomic Dog" som sammen drar igang festen. The Lady of Rage drar igang rapintroen, som også gjestes av selveste George Clinton himself. Snoop Dogg er selvfølgelig også med selv. I tillegg så er The Brothers Johnsons flotte "Strawberry Letter 23" samplet her.
3. "Gin and Juice" 3:31
Med refrenget "Rollin´ down the street with mye homies, zippin og gin and juice" har Snoop laget et anthem for alle som kjører kabrolet og har (eller ønsker de hadde) bounsing-fjærer slik alle rap´ere med respekt for seg selv hadde på gangsta ride´rn sin. Selv uten bil har denne låten vært stuck i mitt hode flere dager på rad. George McCrae "I Get Lifted" er samplet for å lage denne låten. Gin & Juice fikk senere en oppfølger i Gin and Juice II, som aldri ble like stor som denne. Slave låten "Watching You" (Interpolation) sørger for introen her. 
4. "W Balls" (Interlude) 0:36 
Gangsta funk hadde aldri fantes om det ikke hadde vært for George Clinton og gale ensamble, denne gangen er det Parliament "Flashlights" som danner og viser vei i Snoop Doggs humoristiske verden og fiktive radiostasjon "W Balls" drevet av DJ Suk T Nutz, som presenterer neste radioshows radiovert Eazy Dick and the Jackoff Hour før han presenterer Snoop Doggy Doggs neste låt...
5. "Tha Shiznit" 4:03
Her sier vi hei til samme sample i introen som på introen over; Parliament "Flashlight" (Interpolation), som så dras over i en sample av - hold deg fast - singer songwriter, soft rock stjerne Billy Joel og hans "The Stranger", her omgjort og mixet til å bli en gangstarap låt. Snoop og hans produsent Dr. Dre får det til, uten at det låter kleint!
6. "House Party" (Interlude) 0:37
Vi er tilbake på festen hos Snoop, fullt hus god stemning.
7. "Lodi Dodi" 4:24
Denne låten er en tributt til, eller det er vel riktigere å kalle det en cover av Slick Rick & Doug E. Fresh "La di Da di" (Interpolation). Snoop Doggy Dogg eier denne versjonen og kjører over Slick og Dougs orginale låt. Her er også Rose Royces "Oh Boy og Kyu Sakamoto "Sukiyaki" samplet. Deilig g-funk på sitt beste, og Snoop er rett og slett best når han er; Seig og slesk.
8. "Murder Was the Case" (featuring Dat Nigga Daz) 3:38
Gangsta funk og en tittel som denne får en annen klang når man vet at Snoop ble anklaget for mord underveis i inspillingen av "Doggystyle". Om denne tittelen er tilfeldig eller ei vites ikke. I låtens lange intro blir Snoop Dogg skutt - og i teksten synger han detaljert om hele hendelsen, hvor han blir skutt, hvordan det føles - han ser seg selv utenfra. James Browns "Funky President" og Santanas cover av Willie Bobos "Fried Neckbones"- i tillegg til heavy trommer og gjesterap av Dat Nigga Daz
9. "Serial Killa" (featuring The D.O.C., Tha Dogg Pound & RBX) 3:35"
6 million ways to die - choose one" - og platas mest funky trommebreaks, gjesteartistene The D.O.C, Tha Dogg Pound (Snoops protogeer) og RBX - funk som faen takket være Ohio Players "Funky Worm, Just Ice feat KRS-1 "Mos...up" og Boogie Down Productions "Criminal Minded" som alle er samplet her.
10. "What's My Name?" 4:06
Den kanskje mest kjente låten "Doggystyle", første singel med en låt-tittel som satte trend. En rekke artister har kopiert siden. Gjør et søk på "What´s My Name" og du får opp utallige låter med samme tittel! Jeg lurer på hvor mye George Clinton fikk for at Snoop laget denne låten? Her her hele 4 låter fra hans katalog samplet Parliament "Give Up The Funk (Tear The Roof Off Sucker) i tillegg til "P-funk (Wants To Get Funked Up)" deretter  Funkadelics "(Not Just) Knee Deep" og solosporet George Clinton "Atomic Dog" (Interpolation). Funk klassikeren til Tom Browne "Funkin 4 Jamaica" og The Counts "Pack Of Lies"
11. "For All My Niggaz & Bitches" (featuring Tha Dogg Pound & The Lady of Rage) 4:42
Det er en grunn til at det er "Parendal Advisory" stickeren på forsiden av coveret. Det bannes og er mye gangsterprat på Doggystyle, sjekk bare de første linjene av refrenget;  "So all my bitches and my niggaz and my niggaz and my bitches wave your motherfuckin hands in the air", og det er bare refrenget. Med på laget har han Tha Dogg Pound og The Lady of Rage, sistnevnte var også med på 2 sporet.
12. "Ain't No Fun (If the Homies Can't Have None)" (featuring Nate Dogg, Kurupt, & Warren G) 4:07
Som nevnt det er mye harryprat på platen. Denne gangen er den seksuelle tekster, som ikke legger mye mellom linjene, Kurupt og Dr. Dres stebror Warren G og nå avdøde Nate Dogg gjør denne morsomme eksplisitte låten til en smooth soul/rap låt ved første gjennomhøring, inntil du hører teksen. Isaac Hayes "A Few More Kisses To Go" og James Brown protoge Lyn Collins "Think (About It) (forøvrig produsert av James Brown) er kildene som gjør melodien på låten.
13. "Chronic Break" (Interlude) 0:33
Tid for røykepause! og Snoop Doggy Dogg fansen vet hva det betyr. Et lite mellomspill før vi går over på neste låt, perlen;
14. "Doggy Dogg World" (featuring Tha Dogg Pound & The Dramatics) 5:05
Kool & The Gangs "Summer Madness" er nok en låt som er roten til G-funk. Den velkjente lyse synthlinjen som bare blir mer og mer intens utover låten...jeg sier ikke mer. Her leker også Tha Dogg Pound med Snoop og soullegendene The Dramatics jobber her med Snoop for første gang. De gjør også et gjestespill på "Paid tha Cost To Be The Boss" platen til Snoop. Fantastisk sjel-vrengende soulvokal!   F a n t a s t i s k !
I tillegg samples også Richard `Dimples´ Fields "If It Ain´t One Things...It´s Another"
15. "Betta Ask Somebody" (Interlude) 0:43
Et bevis på Snoop Doggs utrolige selvironiske humor; vi møter vi han på skolen for første gang, og elevene blir spurt av læreren hva de vil bli når de blir store, og alle hans venner vil blir politimenn, brannmenn - inntil vi kommer til Snoops presentasjon som på velvant vis repliserer "I wanna be a mothafuckin´ hustla". Skulle likt å sett ansiktet på den læreren!
16. "Gz & Hustlas" 3:51
Det finnes ingen som rap´er som Snoop. Han har en slow - smooth - seig - og lett gjenkjennelig måte å fremføre på, som ingen har klart å etterligne. Det finnes hip-hop stjerner som har flow og særegenhet, men det finnes bare en Snoop! På denne låten gjør han sing greie som bare han kan.
Sampler Bernard Wrights "Haboglabotribin´
17. "U Betta Recognize" (Interlude, featuring Sam Sneed) 0:56 
18. "Gz Up, Hoes Down" 2:21
Isaac Hayes samplet igjen. Denne gangen er det "The Look Of Love" som har blitt brukt på utallige trip-hop skiver, som f.eks one-hit-wonder bandet Hooverphonics "2 Wicky", som baserte hele sin låt på Isaac Hayes låt.
19. "Pump Pump" (featuring Lil' Malik, aka Lil Hershey Loc) 3:42
Doggystyle startet med soulhelt Curtis Mayfield, og her er han igjen, denne gang fra "Eddie You Should Know Better" også fra "Superfly" soundtracket. Pump Pump refrenget sampler også Naughty By Nature feat Heavy D "Ready For Dem". Et endelig punktum settes på platen med Lil´ Maliks ragamuffin rap. Snoop Doggy Dogg selv setter foten ned midtveis i låten og viser hvem som er sjefen - fra og med 1993...og fremdeles er det 20 år etter...
In nineteen-motherfuckin-ninety-three I'm fuckin up every nigga known in the indistry
Check this out, it's a Dogg Pound thang
You know who I am, you know my motherfuckin name, who am I?

Klikk på den grønne knappen for å høre låtene Snoop samplet på "Doggystyle"

Snoop har holdt på i over 20 år - og er en av de største rap artistene idag. Han har jobbet med alt som kan krype å gå av artister. Både innen rap-genren, men også innen soul, pop, country og club artister.
Det sier litt om respekten de har for ham - og respekten han gir dem.

"Doggystyle" har alle elementene som ligger i enhver suksessrik rap låt. Det har selvfølgelig kommet mange suksessfulle rap-singler og album i ettertid, mange klassikere - men de innhar mange av de samme elementene som Snoops debut plate har.


Snoop Doggy Doggs "Doggystyle" låter like frisk idag, som da den kom ut.

For å plukke fra hverandre en enkelt Snoop låt - og alle andre gode raplåter;
Disse 8 elementene bør være med for å få en hit!

God rapflow
Når det gjelder Snoops rapflow er det så er det ingen over - ingen ved siden.
Kanye West og Jay-Z har begge funnet sin form - og blir bare bedre og bedre for hver plate
Ice-T gjør sin greie, fantastisk på rolige låter, leverer rap, som nesten låter som spokenword låter.
Et fett vokal sample eller melodi
Å sample en kjent låt, eller obskur låt er med å gi låten egenart. Sampler man en kjernt låt, gir man lytteren noe gjennkjennelig. Samtidig som kan den fungerer som en øyeåpner for de som ikke kjenner orginalen.
Eminem´s "Stan" samplet Didos "Thank You" før den ble populær. Didi fikk en hit med låten først etter at Eminem hadde sluppet den. Jay-Zs "Ain´t No Love (In The Heart Of The City)" samplet og åpnet øynene opp på undertegnede for orginalen med Bobby "Blue" Bland". Lil Waynes majestetiske 9 minutter lange rap/spoken word låt sampler Nina Simones "Don´t Let Me Be Misunderstood" og gjør låten til sin.
En eller flere gode gjesteartist 

Hallo, Mary J. Blige?...alle har minst en raplåt hvor Mary J. gjester, R. Kelly er en velbrukt mannlig vokalist, og Snoop både har og er gjesteartist selv på utallige låter. Rapbransjen har det med å finne sine favoritter, som da alle rap´ere bruker, en referanse her er Akon, som blir/ble en brukt på samtlige hip-hop skiver.

Fete beats
Et godt breakbeat, hip-hop rytmer, trommesample break kan IKKE ødelegge en rap låt, men heller trekke frem en raplåt! James Brown "Funky Drummer", The Shadows "Apache" er bare noen velbrukte. Men er funkbreaket fett nok kan det bli brukt gang på gang uten at man blir lei. "Apache" ble nå seneste bruke på Kanye og Jay-Zs album "Watch The Trone" på fantastiske "That´s My Bitch"!
En dyktig produsent
Hvor hadde Snoop Dogg vært uten Dr. Dre? For ikke å snakke om Eminem. Hvem har fått Jay-Z til å bli allemannseie? Korrekt; Kanye West. Hvem står bak Drakes suksess? Lil Wayne! Rapverden er liten og samtidig uendelig stor - med alle artistene som jobber på kryss og tvers av hverandres produksjoner!
Timing
Når det gjelder rap så er timing alt, på godt og vondt. Det handler om å være den rette til rett tidspunkt. Mang en gruppe eller artist har blitt pushet opp som det neste store. Noen få kommer gjennom nåløyet andre ender opp som one-hit-wonder. Snoop ga ut sin debut midt i gangstarap-bølgen og den ble stående som et perfekt eksepel på hvordan det kan og skal gjøres.
Et godt konsept
Det er ikke tilfeldig at Snoop Dogg kaller seg det han gjør - og gir ut en plate med tittelen "Doggystyle". Setter opp hele historien rundt en gangsta livsstil. Tegner seg selv som en tegneseriehund. Se på Snoop og se på bildet av en mynde! Selvironi! Hele pakken, et godt konsept!
Eminem er en av de beste på å lage et konsept på sine plater og rundt sin person og spinne sine egen verden med sine historier om sine alterego Slim Shady, Marshal Mathers og selvfølgelig Eminem.
Explisitte tekster
Desverre er det et faktum, ha med et banneord i refrenget eller verset og tør å være litt kontroversiell og du er garantert en hit. Pop fansen er så enkle. Banneord tiltrekker seg ører - og oppmerksomhet og voilà du har en hit.


Samtlige av elementene over finner du i "Doggystyle". Derfor står platen som en bauta innen rap og hip hop - og er en av verdens desidert største album, uansett genre!

...Og forskjellen på rap og hip-hop?

Rap er det du gjør - hip hop er hele livsstilen;

Prøv å gjett hvilken skuff jeg ville puttet Snoop Doggy Dogg i?

Frank Ocean "Channel Orange" 7/17/12

SNART ER DEN HER! 

Frank Oceans offisielle debut album. Den kommende platen får navnet "Channel Orange" og slippes den 7. juli 2012.

MERK LIKEGODT DATOEN I KALENDEREN DIN FØRST SOM SIST!

Frank Ocean har på sin offisielle hjemmeside (forøvrig en tumblr side) http://frankocean.com/ har han sluppet bilde av platecoverets for- og bakside.

Så enkelt kan det gjøres og effektivt kan det gjøres - om dette er det offisielle coveret eller ei ikke vites ikke.

Platen, som du kan se, inneholder førstesinglen - det 10 minter lange soul eposet "Pyramids" og den tidliger sluppede "Thinking About You".

Noen av de som er med på platen er for meg (til nå) ukjente Earl Sweatshirt som er en del av Odd Future crewet til Frank Ocean. Fantastiske John Mayer er med og Andrè 3000 fra rapgruppen OutKast.

Har du sjekket ut Frank Oceans uoffisielle debut album? Mixtape klassikeren "Nostalgia Ultra" les mer om den her - den kan også lastes ned på mixtape siden DatPiff!

NOK ET PLATEHØYDEPUNKT I 2012 ER I BUTIKKENE SNART, OG JEG SER VIRKELG FREM TIL "CHANNEL ORANGE" KOMMER I BUTIKKENE OG KAN KJØPES, TAS OG FØLES PÅ! 

GJØR DU? 

Stort og massivt av Rebekka Karijord

...Også var den her da. Den ene låten som bare helt plutselig er der - og nekter å slippe taket.

Rebekka Karijords nyeste singel "Use My Body While It´s Still Young" er en av disse.

Det er fristende å leke med tanken om at enkelte sanger eller artister ikke blir funnet ved en tilfeldighet - men de kommer til meg - fordi de hører hjemme hos meg!

KLIKK PÅ BILDET for å komme til Rebekka Karijords nye hjemmeside!

De første instrumentale sekundene av låten var nok. I løpet av rasende kort tid kommer de massive trommene. De lyder som en kombinasjon av handclaps, tromming på trestammer og tønner. Rytmen som holdes lyder som en kombinasjon av hjerteslag - et tog som starter - og organisk Drum&Bass / Breakbeat. Det låter massivt - og det låter nakent!
I bunnen har de lagt en bass som bærer visse likheter med Bjørks "Play Dead" - uten at det på noen måte er en rip-off! 
"Use My Body While It´s Still Young" har noe som høres ut som et kirkeorgel som spiller i bakgrunnen og halveis ut i låten kommer en orgel solo (ikke kirkeorgel) inn midtpartiet - for å å ende i og et breakdown hvor bare stemmen til Rebekka og rytmene alene får leke seg - før de massive trommene kommer tilbake igjen som på starten av låten. Det hele blir et slags take-off, eller skal jeg si en ny start?

På toppen av det hele ligger Rebekka Karijords enorme særegne og store stemme. For å være helt ærlig, så har jeg ikke hørt mye av Rebakka før, så jeg har ikke noe å sammenligne den med, så jeg kjører på fra hva jeg føler, ser og kjenner i stemmen hennes.
Stemmen hennes har i versene visse likheter med nevnte Bjørk, men se for deg Bjørk som har tatt sangtimer - som bruker stemmen rent og rett. Når referenget kommer klarer jeg av alle ting å høre likheter med Unni Wilhelmsen, men en Unni Wilhelmsen som tør, tar store grove og ville avgjørelser i studioet og tør å rocke løs! Helt perfekt til låtens mørke organiske sound!

Låten "Use My Body While It´s Still Young" er som den kommende platen til Rebekka Karijord, innspilt live i studio - instrumenter og vokal. Det kan høres i den rå upolerte lyden som virkelig er med på å gjøre låten til en potensiell stor live favoritt. Med sitt indianske mantralignende rytmemønsker og sine suggerende rytmer er det store muligheter for at en fullsatt sal kan både synge og danse med.

Det siste året har det vært mye snakk om norske Susann Sundfør, som har blitt en folkefavoritt, sammen med engelske Florence & The Machine har disse to blitt artister og band alle må like. Med sitt siste singelslipp er det ikke til å unngå å tenke at det er Rebekka Karijord som skulle vært allemannseie. "Use My Body While Its Still Young" er låten som skulle vært A-listet på Nrk P3 her i landet.

For de som følger Rebekka Karijord på Twitter kunne man lese at hun den 18. juni postet "yeah, singeln klättrar upp listorna på P3!". Det er ikke tilfeldig at det står på svensk hun nemlig ikke blitt playlistet på P3, i Norge - men i vårt naboland Sverige. Rebekka som selv har bodd i Sverige de siste 10 årene - har og spilt inn singlen og den kommende platen i sitt nye hjemland.
Å spille inn platen i Sverige er det beste Rebekka Karijord kunne gjort, nettopp fordi våre naboer over grensen er kjent for å være tilnærmet utømmelige kilder til genial pop- og rocke musikk. Her kan jeg ramse opp meter på meter med geniale svenske artister og band, som har hatt stor suksess i hele verden, men lar det rett og slett ligge.
Nå har vi i Norge etterhvert blitt svært mye bedre enn vi var i for noen år siden å produsere musikke som også blir lagt merke til i utlandet. Men skal vi sammenligne antall listeplasseringer verden over i Sverige vs Norge, så når ikke Norge Sverige lenger enn til knærne! Vi blir rett og slett svenskenes søta bror i ordets rette forstand.

Nå ser det ut til at Rebekka Karijord allerede har vunnet våre svenske venners hjerter, før hun vinner de norske. Men hun er ikke ukjent med å gape over større deler av verden også. Hun har skrevet musikk til 30 filmer, teateroppsetninger og danseoppsetninger som har blitt vist rundt om i Europa. Rebekka Karijords tidligere plater har blitt sluppet til strålende kritikker i England og resten av Europa. Til og med over there, i USA - har de oppdaget hvilken fantastisk artist vi har med å gjøre. En av hennes tidligere låter "Wear It Like A Crown" ble til og med gjort om til en verdensomspennende forestilling i regi av Circus Cirkör, en teatralsk svensk teater/mime/sirkus tropp .
Karijord har i mange år spilt på mange strenger. Alt fra teater til filmer og oppsetninger - men har nå lagt dette bak seg for en stund, og lar musikken være hennes hovedgesjeft.
(Kilde til dette avsnittet - er presseskriv i forbindelse med slippet av "Use My Body While It´s Still Young)

Bilde fra http://facebook.com/rebekkakarijord

At hun velger satse for fullt på musikken er lurt. Rebekka Karijord har i låten "Use My Body While It´s Still Young" en liten med enorm kraftpakke av en låt - som inneholder alt hun trenger for å vinne lytternes hjerter og bli en artist som også fortjener å bli stor i sitt tidligere hjemmeland - i tillegg til å gi henne nok et sikkert skritt til å bli enda større i den store verden!

Med en så sterk forsmak som "Use My Body..." er det bare å se frem til det endelige resultatet når den komplette platen kommer i butikk.


Den kommende platen "We Become Ourselves (Part One) er forøvrig er del en av en todelt konseptplate som baserer seg på maskulinitet kontra femininitet. Plateslipp av del en å finne i butikkene i september 2012
  
En liten fotnote; Rebekka Karijord har spilt in en utrolig flott versjon av Justin Timberlakes "Cry Me A River" - som gjør akuratt det en coverlåt skal - snu den helt om, gi den sitt eget uttrykk - gi den sin stemme. Og for en stemme er det Karijord gir låten, her er det snakk om å gjøre låten til sin!


Du kan følge Rebekka Karijord på følgende medier, Facebook, Twitter, Youtube og på hjemmesiden (hjemmesiden er virkelig verd en titt!)

Stone Roses, Velkommen tilbake!

Denne uken lanserer engelske Q magazine sitt nyeste nummer. Forsiden preges av The Stone Roses vokalist Ian Brown. Bandet har for noen korte måneder siden annonsert at det er på tide med en gjenforening. Første konsert er blitt spilt i det dette skrives. Ny plate skal det vissnok også bli.
Og jeg må innrømme at jeg er spent på hva de skal gjøre, hvordan det går - og for ikke snakke om hvordan det kommer til å låte.

Et hjertelig og gledelig gjensyn. Velkommen tilbake!

Jeg sier det like godt først som sist, dette innlegget er om hvor mye jeg elsker "The Second Coming", "Fools Gold" og at "The Stone Roses" ikke nødvendigvis er klassikeren mange skal ha det til 

Klikk på albumet for å høre det i Spotify

Debuten; "The Stone Roses"

Mitt første møte med kombinasjonen break-beats og rock, var "Fools Gold" og jeg falt ikke pladask med en gang, det var en kollisjon der som mine øreganger ikke hadde vent seg til. Neste gang jeg så låten på MTV satt den. Jeg var hooked på den da "nye-musikken" Manchester bølgen aka Madchester.


The Stone Roses var døråpneren til musikkbølgen med sine James Brown "Funky Drummer" samplede trommer, lett legendariske bass spill og wah-wah gitaren, i tillegg til baggy pants og store vide T-trøyer; Manchester bølgen kort forklart.

Neste steg var innkjøpet av deres første album "The Stone Roses", og som en purung ungdom ønsker mer av det "Fools Gold" hadde å by på. Desverre så ble debutplaten en liten skuffelse slik sett. For The Stone Roses hadde levert gull med både "Fools Gold" singlen og dennes etterfølgende singler.

Desverre så må jeg innrømme at i mine ører har debutplaten tapt seg. Den er ikke den klassikeren mange utroper den til. Platen har eldet, det låter datert, spesielt A siden av platen. På side B derimot våger de litt mer, leker litt mer med beats og har kanskje en av de mest majestetiske avslutningslåtene noensinne.

Førstesiden av "The Stone Roses" selvtitulerte debutplate låter idag like datert som et hvilket som helst album av The Smiths gjør. Rett og slett som et produkt av siste halvdel av 80-tallet pre-Madchester bølgen! 

På B siden begynner det å skje ting; De startet selvsikkert med "Elisabeth My Dear" som er et direkte ballespark til englands Dronning Elisabeth (legg merke til pistolskuddet i det låten fader ut).

I tillegg er denne låten et av de råeste ukrediterte låttyveriene jeg vet om. Sett på "Elisabeth My Dear" - og deretter Simon & Garfunkels første halvannett minutt av "Scarborough Fair". Jeg sier ikke mer.

De leker med jazz-funk-indie "Shoot You Down". Gitaren i "Made Of Stone" hinter om hva som ligger i gitarist John Squire. Mannen som spiller gitar som en gud 5 år frem i tid.
Avslutningen med "I Am The Resseruction". Et 11 minutts monster av en låt som starter som en helt vanlig sang, som så tar over i en 7 minutters instrumental, med breakbeat og wah-wah gitar som bare pumper på - og peker vei for både de to kommende singlene og den såkalt "vanskelige" andreplaten. 

Det er fristende til å leke med tanken om debutplaten som et konseptalbum, der de famler og mumlere seg frem på side A i første låten "I Wanne Be Adored" og virkelig reiser fønix på side to og står opp selvsikre som en bauta på B sidens nevnte sistelåt "I Am The Ressurection"!

Etter debutplaten - og suksessen med "Fools Gold" og den like glitrende B-siden "What The World Is Waiting For" kom deres andre ikke-album singel "One Love" og B-sidens wah-wah gitar og breakbeat dominerte "Somethings Burning"! Alle 4 låtene står som påler den dag i dag, og er gigantiske låter som låter fantastisk den dag idag!


The Stone Roses "Fools Gold" var like viktig for den musikalske utviklingen i engelsk musikk uansett genre som Nirvanas "Smells Like Spirit" var for å sette en endelig stopper for puddelrocken som regjerte fra midten av 80-tallet til starten av 90-tallet. 

...Deretter ble det stillhet...
...i 5 år...

Klikk på albumcoveret for å høre det i Spotify

Comebacket, andreplaten "The Second Coming"

Da andreplaten kom ble pressen fra seg av hvordan The Stone Roses hadde tapt seg.  Hadde de forventet seg et "The Stone Roses" part 2 eller en ny "Fools Gold"? 

The Stone Roses ville det anderledes da de ga ut sin etterlengede plate i 1994. Grunge musikken døde omtrent samtidig med Kurt Cobains selvmord et halvår tidligere, i april 1994 - i slutten av det samme året velger The Stone Roses å starte musikkhistorien på nytt; 

De ga ut en bluesplate, men ikke i form av klassisk blues, alà B.B. King og John Lee Hooker, men moderne tidløs blues, som spiller vel så mye på akustisk - sitte-rundt-bålet-med-gjengen som hardt og elektrisk, det er fristende å mistenke at The Stone Roses hadde gått gjennom hele katalogen til Led Zeppelin idet det fikk samlet troppene og startet innspillingen av sin andre plate.

Led Zeppelin, Page i front. Bonham (v), Plant (m) og Jones (h)

Dessuten dukker spørsmålet om gitarist John Squire hadde tatt en Robert Johnson og møtt djevelen i det beryktede veikrysset og kommet tilbake som en gitargud?

Bandet velger å starte platen med en 11 minutters låt ved navn "Breaking Into Heaven". Det er vågalt, men The Stone Roses gjør dette med glans. Låten starter med en lang "intro" med perkusjon og mantralignende tromming, elgitargitarer og dyrelyder i 5 minutter før "Breaking Into Heaven" er igang. En låt som mer enn noe annet de har gjort flørter med både blues og rock, fremfor indierock, slik vi kjenner de. Ian Brown og John Squire tar mer plass enn de gjorde på debuten.
"The Second Coming" er sparket igang!
I låt nummer to "Driving South" fortsetter den harde bluesen og her har de til og med en tekst som leker med den tidligere nevnte Robert Johnson-myten "I stopped for an old man hitcher at a lonely old crossroad. He said “i’m going nowhere, I’m only here to see if I can steal your soul”
I Robert Johnsons "Crossroads" låter det slik; I went down to the crossroads, fell down on my knees.  Asked the Lord above for mercy, "Save me if you please". 
Det er vel ikke noe tvil om at både The Stone Roses og Robert Johnson har hatt et møte med den samme beryktede mannen i det mytifiserte veikrysset!

På 6 av "Second Coming"s 12 spor rocker The Stone Roses hardt, som på 70-tallet. Minst 4 låter kunne passet inn på en Led Zeppelin plate, med melodier og gitarsoloer som til tider kan høres ut som kommer ut av Jimmy Pages hjerne og fingre.

Ta en lytt på låter som nevnte "Driving South". Låtene "Good Times" og "Tears" med sin rolige start som så tar av og bygger opp og blir deilige 70-talls inspirerte hardrocklåter. Hopp så til den første singelen fra platen; "Love Spreads" denne faller også rett inn i rekken av gode rockere som nikker annerkjennende til Led Zeppelin.


For å fortsette rip-off referanse tankeleken så er det vel allmenn kjent at Led Zeppelin stjal både i øst og vest fra store deler av blueskatalogen, uten å krediterere det opprinnelig opphavet til låtene.
Faktisk så spiller The Stone Roses også et par tre ganske straight-pop låter, hør på "Ten Story Love Song", "How Do You Sleep" i tillegg til små soul-funky på "Daybreak" og "Straight To The Man". "Your Star Will Shine" og nevnte "Ten Story Love Song" er den perfekte sitte-rundt-bålet-og-spille-gitar-låten og fine "Tightrope" har en soulful gospelinspirert avslutning.

Madchester bølgen; Moteikonene Stone Roses... Får vi en revival nå?

Låtene som skiller seg mest ut på platen er det instrumentale "hemmelige" bonussporet "The Foz" og den big-beat inspirerte låten "Begging You" er den eneste dansbare låten på hele platen. "Love Spreads" er knallgod en avslutning som får deg til ønske mer av The Stone Roses.
John Leckie som produserte hele førsteplaten står for produksjonen på låtene "Ten Story Love Song", "Begging You" og "How Do You Sleep" - de øvrige låtene er produsert av Paul Schroeder og Simon Dawson.


Beundret og utskjeldt

Ian Brown synger bedre og mer selvsikkert på andre platen enn noen av låtene på førsteplaten. Der han mumler frem under en vegg-av-gitarer synger han med en klar og direkte stemme, så det faktisk går å synge med for full hals! Det er for meg et under at ikke pressen og anmelderkorpset ikke likte deres forløpig siste plate.

Oasis var fans av Stone Roses, både i musikalsk og stil

Oasis gutta, med brødrene Noel og Liam Gallagher i spissen, har utropt The Stone Roses som sine forbilder. Vi kan høre skyggene av The Stone Roses i flere av låtene fra debuten deres og førstesporet på "Standing On The Shoulders of Giants", "Fucking In The Bushes" kunne ikke Oasis ha spilt inn uten å ha hørt på "The Second Coming". 

Lekenheten som er over hele andrealbumet - det er dette jeg håper å se mer av på den kommende(?) tredje platen.  Jeg vil høre fler låter som er fulle av John Squires gitar-gud lek - for det er en rolle som passer han som hånd i hanske. Ian Browns selvsikkerhet håper jeg han har tatt med seg på den kommende reunionen og på den kommende platen - og bassist og trommis Mani og Reni er ikke nevnt tidligere men de også gjør en knalljobb - fortsett å gjøre det dere gjør på "Second Coming" på den kommende platen. 

Hvis jeg har valget å ta med meg "The Stone Roses" eller "Second Coming" på en øde øy så faller mitt valg uten å blunke på sistnevnte; "The Second Coming". 
Denne platen inneholder alt det jeg ser og hører etter i musikk jeg lytter til og skriver om; Tidløshet, nyskapenhet, egenart, referanser til andre artister - som fremdeles holder mål 18 år etter opprinnelig utgivelse!

Hvilken The Stone Roses plate er din favorite? 
"The Stone Roses" eller "The Second Coming"?

Debutalbum; Jem Warren "Heart Knows How"

Jeg har siden den 1. april (ikke aprilsnarr) sett frem til den 18. mai 2012.
"Men er ikke det bare en og en halv måned siden?" tenker sikkert du, og ja det er korrekt, men som kjent den som venter på noe...vet at tiden går ekstra sakte, så også for godt voksne herremenn.

Uansett nå er datoen her om få dager og notatet i kalenderen "Jem Warren; debutplate "Heart Knows How" kan krysses ut!

Bilder; Chris Ramirez

Jem Warren var den første artisten jeg kontaktet (via twitter) for å hørte om jeg kunne skriver om han på denne bloggen. Resten er historie, som det så klisjefylt heter - mer om det kan dere leser her.

For de som ikke har lest bloggposten, så kan jeg i korte trekk si at jeg brukte litt tid på å komme inn i debut EPen "Lifeblood To My Soul" - og til slutt satt den. Derfor var jeg ekstra spent på hvordan "Heart Knows How" kom til å låte; "Kom jeg til å bruke like lang tid på denne" og "Vil den holde mål", for Jem hadde tidligere nevnt at den kommende debutplaten ville være mer americana/country preget enn EPen han debuterte med.

En drøy måned etter kom den "Heart Knows How", med link pr epost fra Jem Warrens manager Annette Babich - klar til å lastes ned - og gjøre seg klar til å lytte. Jeg må innrømme at jeg ventet til dagen etter, så spent var jeg, og så my gledet jeg meg.

Jem hadde sluppet smakebiter i form av live-smakeprøver av noen av sangene på sin Facebookprofil og på Twitter, har jeg sett at det har vært en utvikling av soundet. Jeg har fått en liten følelse av hvordan dette kommer til å låte...Trodde jeg!

Dagen etter kommer og platen settes på og det første som kommer ut av høytalerne er beviset på at Jem holdt ord, første låten er mer americana slik han lovet - og han har utviklet seg musikalsk!
Utviklingen har vært så stor at jeg tar meg i å mistenke at jeg har fått tilsendt feil plate - for dette var ikke den Jem Warren jeg hadde hørt på så mange ganger tidligere. Stemmen var mørkere, dypere - og synges i et helt annet toneleie en tidligere. Men ikke bare stemmen, men også produksjonen var fyldigere, mørkere og tightere rett og slett groovy.

Groovy er forresten et stikkord som passer veldig bra om platen. "Heart Knows How" låter mye mer gjennomarbeidet og så mye mer samspilt enn det som ble presentert på EPen "Lifeblood To My Soul". Utviklingen til artisten til den artisten Jem Warren er i dag har vært enorm. Der platen låter som et fullverdig godt gjennomarbeidet album låter EPen som en uferdig demo i sammenligning! Det er virkelig fantastisk moro å se hvilken progresjon Jem Warren har hatt på denne korte tiden!

Ikke bare har det litt nasale fra Jem Warrens stemme blitt tonet ned - og han synger som nevnt i et mørkere og spør du meg mer passende toneleie enn tidligere - det låter rett og slett riktig på alle måter. På brorparten av platen er fristende å leke med hvordan disse låtene ville hørt ut i Michael Stipe, Neil Diamond eller i Cat Stevens fremførelser, med Ryan Adams som produsent?!

Det må ikke glemmes å nevne at Jem Warren er en komplett singer-songwriter i ordets rette forstand - der han skriver samtlige tekster og alle låter og melodier på platen er skrevet av ham selv. Ene og alene!
Der andre nyere artister som James Blunt og James Morrison får skrivehjelp fra andre, sitter Jem Warren og spiller og skriver ned låt for låt - note for note på egen hånd. Et tegn på at Jem Warren er en artist vi kan forvente å høre mye fra i tiden fremover.

Foto Annette Babich

Musikerne han har med seg på platen spiller tight, det er mye hammond orgel/keyboards tydelig i lydbildet - surklende og gurglende varmt, slik hammondorgler skal låte. Øvrige instrumenter; elektriske gitarer, bass, trommer. Det er virkelig alt man trenger for å få et album og lydbilde som låter skikkelig organisk og jordnært og akkurat passe retro, akkurat passe moderne - og helt korrekt tidløst.

At det låter som Jem Warren, som forøvrig selv spiller all akustisk gitar på platen, og medmusikerne har hatt det skikkelig gøy i studioet er bare med på gi en groovy helhet over produksjonen

Etter å ha lest på coveret og googlet navnene på studiomusikerne kom jeg frem til at de fleste faktisk er jazzmusikere. Både produsent- og medmusikant og koristene har alle gitt ut plater som sorteres under jazzsjangeren. Det skulle man ikke tro med tanke på at platens sjangermiks; Americana, pop, rock, småfunky R´n´B, gospel, soul. Samtidig er det en rød tråd gjennom hele platen - det tydelig høres hvor utrolig tighte og samspilte de er og kanskje det nettopp derfor de låter som de gjør; Fordi de er vant til jazzen hvor improvisasjon står i høysetet. På en singer-songwriter/rockeplate må det holdes fokus og kontroll for å binde det hele sammen til en enhet!
Tekstene handler om - i god singer-songwriter ånd - livet på veien, om å finne kjærlighet, kjenne på savnet og kjærligheten, om å miste den man elsker, trives i sitt eget selskap, gud.

For å nevne noen av låtene, må jeg starte med førstelåten "Lonely Road" som har det litt typiske "on the road again" temaet som var/er ganske vanlig for americana/country sjangeren. Historien omhandler å være lei av å være ensom og leve det ensomme livet på veien. Drømmen om å slippe leve dette livet - slå seg til ro - finne den rette.

En liten avsporing: Min mellomste sønn på seks år utnevnte denne låten til sin favoritt låt av Jem Warren. Det tar jeg som et tegn på at musikken til Jem når frem til lytteren, uansett alder!
Den første låten som har besøk av et gospel inspirert-kvinnekor som låter hett, fett og småsvett er låten "Don´t Get Over Me" en småfunky sak hvor det høres ut som en resirkulering av versene "All I Need" fra debut EPen, med rytmegitar ikke ulik Tom Cochranes one-hit-wonder "Life Is A Highway".

Balladen "Hey There Monkey" leder tankene til en annen "Hey..." sang, nemlig Trains forholdsvis ferske comeback hit "Hey Soul Sister". Om det er pga låten høres slik ut eller om jeg lar meg lure av "Hey..." tittelen i refrenget skal jeg ikke spekulere i. I mine ører hører jeg skyggen av Trains hit, men her i en akustisk americana drakt.

"It's about time" høres ut som starten på "Fall apart' (kan Jem ha hatt denne i bakhodet da han skrev låten?) men el-gitaren låter lit Bryan Adams´ish, og et allsanvennlig refreng som på konsert må denne låten bli en allsangfavoritt. Bandet trår til og de har det moro. Platens mest rocka spor!

"I Am There" og "Salvation" har ganske like melodier og her syns jeg trekke paraleller til tittelsporet til Black Sorrows "Harley & Rose" og Hal Ketchums klassiker "Past the Point of Rescue", en sang som forøvrig vårt eget Hellbillies har gjort til sin egen i låten "Krasafaren Steinbru".

Platens vakreste ballade er "A soldiers love". Her gjorde min kone meg oppmerksom på at denne hadde noen likheter med Chris Medinas "What Are Words", jeg ser hva hun mener. Trommene på denne balladen er litt militær-marsj inspirert og som smelter sammen med teksten perfekt og skaper lager sin egen lille troverdige historie.

Den vakre Waterboys balladen "A Man Is In Love" hadde jeg nesten glemt inntil jeg hørte Jems "If There's A God" også en rolig låt fra platen, lett americana melodi - akustisk gitar.
Jeg elsker den litt åpne linjen fra verset "...I write the world just another blasphemous song" For så å namedrope "Joan O, John Lennon og Depeche Mode". Synger Jem Warren her om Joan Osbornes "One Of Us", John Lennons "Imagine" og Depeche Modes "Personal Jesus"? Alle tre har låter som har blitt kalt blasfemiske nettopp pga innholdet i tekstene.  Jem tar selv pennen fatt og skriver sitt eget lille åpne spørsmål om Gud finnes "If Theres A God"? En spennende referanse som flørter litt med blasfemispørsmålet - og utfordrer lytteren ved å kun nevne artist navnene, uten å si noe om hvilke låter eller utsagn det er snakk om.

Jeg kunne fortsatt slik låt etter låt, men noe må de fremtidige lytterne også få lov til å oppdage selv.

KLIKK HER for å høre en Spotify spilleliste basert på referansene nevnt ovenfor!

Bilder; Chris Ramirez

Etter å ha hatt platen i litt over 14 dager, kan jeg konkludere med at Jem Warrens sterke debutplate "Heart Know How" traff mitt hjerte fra første gjennomlytt. Siden har jeg hørt på den flere ganger om dagen, og jeg oppdater stadig nye lag av platen, den ene dagen er det låtene, den neste er det et instrument jeg ikke har oppdaget tidligere. Tekstene som stadig synker lenger og lenger inn for å bli der. Platen er fengende og tidløs, jeg blir rørt av tekstene, jeg danser rundt i stuen til de småfunky låtene, jeg synger med for full hals - og tar meg selv i å plutselig synge for meg selv på flere av sangene. Jeg lar meg rett og slett sjarmere i senk av Jems Warrens talent og fremføringer.
Hadde jeg hatt førerkortet - ville jeg garantert spilt "Heart Knows How" høyt i bilen!

Faktisk, så tar jeg meg mer og mer å oppdage at Jem Warren spiller mer i sjangeren singer-songwriter og rock/popartist enn americana enn jeg forventet. Hvilket jeg mener er det beste han kunne gjort, han er dermed ikke så lett å sette i bås - og den store bredden i musikken treffer et bredere publikum!

Du kan like greit å notere seg navnet og platetittlen først som sist; 

Jem Warren "Heart Knows How"

Platen blir å finne i butikk fra og med den 18. mai 2012 (usikker på Norge også), så da vil linker til platen bli oppdatert i dette innlegget. Pr. dagens dato kan jeg bare tilby bilder og denne anmeldelsen! 
Oppdateres fortløpende med linker til iTunes og Spotify!

A great thank to Jem Warren and Annette Babich, thank you for the record and pictures used in this blogpost, and to let me write this pre-review of your album before official release. 

You have really enriched my life with your really great debut-album, and last but not least congratulations with the release - you have all the best reasons to be proud!

Spol tilbake; Collin McLoughlin

Det er ikke til å legge under en stol at jeg flere ganger har måtte svelge mine egne ord. Det hender at jeg hører noen plater - og konstanterer litt for fort at dette ikke var noe for meg. Låten eller platen ga meg ingen ting.

Men så kan det gå en stund - og jeg gir den samme platen en mulighet til og bestemmer meg for å sette meg inn i platen - med et åpnere sinn enn jeg gjorde ved første gjennomhøring.

Collin McLoughlins første EP - som enkelt bærer samme navn som artisten selv "Collin McLoughlin EP", var en av disse. Jeg falt pladask for EPen "Stark Perspective" og hans sterke akustiske covere av clublåten "Titanium". I mars d.å. skrev jeg et blogginnlegg om ham, nettopp basert på hans til da ferskeste EP. Men hoppet glatt over den selv titulerte første EPen, den traff meg ikke, den låt for datert (egen bedømmelse etter å ha hørt noen sekunder på preview i iTunes).

Da jeg likte McLoughlins nyere materiale bestemte jeg for å følge ham på Facebook og Twitter - for å være med på hans videre karriereutvikling. For noen korte måneder siden gjorde Collin en strålende cover av Lana Del Reys "Video Games" - forøvrig i en versjon som er bedre og sterkere enn Lana Del Reys orginal.


Jeg ønsket mer - og ga hans første EP en lytt til - eller ikke en lytt en gang, jeg hoppet rett ut i det - og kjøpte den uhørt på iTunes.

For det første platen, eller EPen er fra 2007. McLoughlin, som i 2012 bare er 22 år, var med andre ord kun 17 år da han ga ut sin første EP. Og hvilken EP dette er; 5 låter - alle av svært høy kvalitet!

Det starter med tre fine poplåter "This Dream", "You Had Your Shot" og "Can´t You See Me" alla i akustisk fremføring. Tre flotte poplåter, singer-songwriter låter. Alle låtene i  stil med John Mayers første plater, og spesielt Jack Johnsons "Upside Down" i førstelåten "This Dream".

De to siste sporene: Balladene! Jeg hopper rett over på siste låten "Burn Away" - denne er klassisk akustisk singer-songwriter ballade - bare en enkel gitar. Stemmen - Collin McLoughlins hemmelige våpen - han har en spesiell pop/soul stemme som kan synge alt fra popsanger, til dancelåter og rolige fine sanger, ballader og mer sjelfulle låter. At midtempo og ballade låtene er stedet hvor stemmen kommer til sin rett - er bare å konstantere med en gang. Det beste beviset kommer nå!

Den virkelige perlen på EPen er også det absolutt nydeligste sporet Collin McLoughlin har gitt ut så langt; "Something Crazy". En av disse rolige låtene - hvor det spilles sakte - som i sloooooow. Nærmest som slow-blues låt, som krysser grensen til slow-jazz, hvor den dype og jazzinspirerte bassen forsterker hele uttrykket. Med Collin McLoughlins stemme blir låten en deilig og ren rolig soullåt som har denne ubeskrivelig deilige følelsen - man håper aldri tar slutt.

Da "Something Crazy" trakk sitt siste pust ville jeg  umiddelbart høre Funkadelics "Maggot Brain" (en eneste gigantisk 10 minutters gitarsolo) - som går i nøyaktig samme rolige tempo. Ved nærmere ettertanke så er det faktisk ikke Funkadelics versjon jeg fikk lyst til å høre med Mike Watts versjon fra platen "Ball Hug or Tugboat" hvor  J Mascis fra Dinosaur Jr spiller den fantastiske gitarsoloen som får det til å høres ut som om fingrene hans blør ut melodien av den gråtende rå (fuzz?) gitaren*!
Ren gåsehud i 12 minutter!

Spill "Something Crazy" og "Maggot Brain" rett etter hverandre - Legg merke til det rene til McLoughlin avslutt med den slow-bluesen til Mike Watt og J. Massis. Det er en merkelig match der...

Jeg tror rett og slett hele dette innlegget kunne handlet om "Something Crazy" - så bra er denne låten!


*For å spore litt av og forklare gitarlyden som utgjør Funkadelics "Maggot Brain" til en så fantastisk låt. Hør på gitarsoloen i The Carpenters "Goodbye To Love" og Minnie Rippertons "Everytime He Comes Around" skittent og rått med den fuzzlyden som jeg ikke klarer å beskrive hvordan gitaristene får til.  

På tide å stramme inn trådene:
Collin McLoughlins platekarriere så langt; 2 EPer på tilsammen 9 låter - så tar jeg meg den frihet og velge et knippe enkeltlåter alle coverversjoner; 3 låter; de nevnte "Titanium", "Video Games" og tar med også "House of Cards" en The Weeknd cover, totalt 12 låter. Da har du en helt vanlig plate på med spilletid på ca 43 minutter.

Til tross for at låtene er spilt inn med 5 års mellomrom er det er helhet i bunn som binder det hele sammen - de eldre, singer-songwriter poplåtene passer som hånd i hanske med låtene fra 2011 som helt klart har et mer moderne og oppdatert uttrykk hvor det lekes med soul, smooth club og soft dubstep.

Hadde Collin McLoughling selv valgt å gjøre det enkelt og satt sammen disse 12 låtene til et enkelt, lite album ville det fungert som en helthet. En komplett eklektisk plate som viser spennet i Collin McLoughlins musikalske uttrykk!

Denne tidløsheten viser bare hvor mye som ligger i unge Collin McLoughlin. Hvilket potensiale han innehar.
Jeg stiller spørsmål om hvorfor han ikke her blitt hooket inn av et stort plateselskap for lengst. Han har det han trenger for å gjøre det stort; Han er musikalsk, skriver fantastiske låter, har en svært sjanger-fleksibel stemme. Er ung - og kan det han driver med.

På den annen side er det bedre å jobbe nøye gjennom og levere et produkt som gir 110% fremfor å rush utgi noe som ikke låter gjennomført og gjennomarbeidet!

Collin McLoughlin har en plass som venter på ham i det musikalske landskapet. Det er opp til ham å ta det siste steget

...Finne sin plass...

Mørke, vakre sensuelle Mirel Wagner

I en tenkt ukjent fremtid klarer man å klone de tre C'ene; Leonard Cohen, Johnny Cash og Nick Cave. De krysses med indiedamer som Hope Sandoval fra Mazzy Star, PJ Harvey og Liz Phair. Denne sekstettens musikalske uttrykk gjenskapes i form av en kvinne på 24 år, av etiopisk opprinnelse, men som bosetter seg i Finland - og lar dette bli hennes nye hjemland.

Denne kvinnen finnes - selvfølgelig ikke klonet - men hun finnes. Hun spiller musikk og bærer det lite etiopiske og enda mindre finsk-klingende navnet Mirel Wagner.

Det er fristende å spørre;
Rekk opp hånda den som har lyst utforske artisten Mirel Wagner og hennes debutalbum?

En sniktitt inn i Mirel Wagners mørke verden? Klikk på coveret for å høre på Spotify!

Platen som bærer samme tittel som hennes navn, ble innspilt på to dager, akkompagnert kun av en naken gitar. Minimalistisk plukking på gitaren. Småsøte, men å så bitre melodier til mer mantra-riff-o-rama - alt fremført ene og alene på gitaren. Alene med stemmen, sangen og den nakne gitaren.

Stemmen og sangen er et kapittel for seg selv; Når hun synger så er stemmen monoton, grov, ru, så livstrøtt at det høres ut som om hvert ord må trekkes eller tvinges ut. Samtidig er det noe pussig vakkert og overnaturlig sensuelt over det hele. Så stille og rolig er musikken at hver eneste lille klimpring på gitaren hørses, neglene som treffer strengen, fingre som dras oppover gitarhalsen. 

Mirels stemme sitter innerst inne i øregangen. Tett inntil - du kan kjenne varmen fra pusten. Hører lyden av leppene som går fra hverandre når hun begynner og treffer hverandre igjen når hun avslutter sangen. Hvert minste lille smatt og klikk tungen gjør når den treffer ganen og tennene i munnhulen. Det lille sukket idet det luft trekkes inn for å synge neste linje - og det lettelsens sukk som kommer når verset er ferdig. 
Tett, nært og svært intimt. 

I de 35 minuttene platen varer sitter man helt paralysert av tunge og dystre beksvarte historier om død, dypt savn, problemer og marerittaktige små og korte historier fordelt over de 9 sporene.  

Skal musikken kategoriseres må genre finnes opp på ny. Hva sies om; doom soul, dark folk, goth blues, minimalistisk visesang. 

Om musikken til Mirel Wagner var en farge - beskriver ikke-fargene sort/hvit hennes musikalske verden. Som bildet på platecoveret - og de øvrige bildene i dette innlegget;  Grovkornet sort/hvit!

Kun i låten "No Hands", monotone fremføring - og enkle naive tekst kan det øynes et ørlite håp av enkel barnslig glede...

been riding my bicycle

all day longup and down the old

dusty dirt road

look mother no hands

see the sun filter through the trees

I am happy

Men bare inntil den lille gleden kveles av det siste åpne-for-tolking og urovekkende

the wind and the speed

can’t see the danger

look mother no hands

...

Tekstene, musikken, bildene 

Ta steget inn i Mirel Wagners 

Mørke, sensuelle verden!